Navn i nyhetene

Rett West for Dagsavisen

– Jeg hadde ikke takket ja nå, hvis jeg ikke mener at dette er en jobb jeg har lyst på, sier Lars West Johnsen, konstituert sjefredaktør i Dagsavisen.

---

Hvem: Lars West Johnsen

Hva: politisk redaktør i Dagsavisen

Hvorfor: Er konstituert sjefredaktør i avisen, etter at Andreas Heen Haaland-Carlsen sluttet.

---

Først må jeg få gratulere med ny jobb!

– Jo, takk for det, om enn en midlertidig jobb, da.

Ja, du er konstituert sjefredaktør – betyr det at det kommer en ekte sjefredaktør etter hvert?

– Ja, det gjør det. Det kan jo bli meg, eller det kan bli noen andre. Jeg vet ikke.

Men har du lyst?

– Ja! Jeg hadde ikke takket ja nå, hvis jeg ikke mener at dette er en jobb jeg har lyst på, selv om det aldri har vært min drøm eller ambisjon å bli sjef her. Jeg begynte som kulturjournalist og var veldig glad for det. Og så har det ene tatt det andre, og nå er vi nå her, da.

Les også: Dagsavisen mener: I Gazas ruiner ligger Israels sjel og moral (+)

Hvor lenge har du egentlig vært her nå? For meg er du liksom fortsatt «han nye som av og til snakker med tullestemme».

– Jeg startet her i 2002 og skulle egentlig bare innom. Det var utlyst en fast stilling og jeg var innstilt som nummer to, og fikk et vikariat. Resten er historie.

Da du var ny, så syns jeg du var så ung, men nå syns jeg vi er blitt mer jevngamle, at du muligens også er blitt litt eldre enn meg?

– Ja, men det er fordi du farger håret og sånn.

Jo, men av og til tar jeg meg i å tenke at du har opplevd krigen, liksom. Annen verdenskrig, altså …

– Ja, ja, ja. Jeg og Arne Strand dekka jo tyskera sammen i nittenførr. Nei altså, fra spøk til alvor så kjenner mange meg som en som er veldig opptatt av krigen. Jeg har også følt at det er litt sånn in vogue igjen å være opptatt av annen verdenskrig. Det er mange av de gamle konfliktlinjene som fortsatt kommer tilbake og spøker i den tiden vi lever i.

Les også: Han er fattig og sosialklient i en av Norges rikeste kommuner

Så din interesse for krigshistorie er et slags fashion statement?

– Det har i hvert fall aldri vært helt ute, og om noe har interessen for annen verdenskrig bare blitt større. Jeg påtar meg kanskje litt vel mye kred nå, for å ha vært opptatt av dette så tidlig.

Ok, ok, der var du litt av en trendsetter. Men til alvoret, nå overtar du styringa i en krevende tid, både for avisa, for mediebransjen, og for verden for øvrig. Hva slags tanker har du gjort deg om framtida?

– Det er ikke noen tvil om at avisa er i en vanskelig posisjon og en vanskelig situasjon. Men det er ikke bare oss. Vi har våre utfordringer, altså absolutt, men hele medieøkonomien er under stort press med mange internasjonale aktører som suger ut annonsepenger. Når også store norske medieaktører som VG sliter voldsomt, så skjønner man hvor tøft det er. Så det er utvilsomt noen mørke skyer på horisonten, og det i en tid hvor god journalistikk aldri har vært viktigere for å prøve å forstå den verdenen vi lever i.

Beskriv deg selv som leder.

– Jeg liker å gi folk tillit og frihet under ansvar. Er ikke så opptatt av hvor folk er til enhver tid, men at jobben blir gjort. Nå har jeg vært heldig å ha hatt veldig mange flinke folk rundt meg som alltid har tatt ansvar for sin egen jobb og sin egen situasjon i en organisasjon med flat struktur. I de over 20 årene jeg har jobbet her, har jeg nok blitt preget av at det er en veldig uhierarkisk arbeidsplass, og jeg tenker at det har gjort meg lite hierarkisk i mitt vesen.

Les også: Derfor forlater de Arbeiderpartiet (+)

Du hadde et nært forhold til tidligere sjef- og politisk redaktør Arne Strand – hva er det viktigste du lærte av Arne?

– At det er stort alvor i vår jobb og i vår tid, men vi aldri må glemme å le og tulle litt også. Arne og jeg kunne fleipe og tulle mye, og selv var han selve symbolet på at skjemtet og alvoret kunne følge hverandre i nesten samme setning. Og at en må ha de lange linjene med seg, kunne historien og se at ting henger sammen. Jeg er litt bekymret for hvordan vi i vår ungdomsorienterte kultur lytter mest til de som har levd kortest, og det synes jeg er et paradoks.

Stemmer det at du har skoene hans stående bak deg?

– Det høres veldig makabert ut, men Arne døde dessverre fra oss og senere kom sønnen hans, Christian for å hente hans personlige eiendeler, bøker og litt memorabilia som lå igjen etter Arne. Men så sto det igjen ett par sko i et hjørne og jeg tenkte: du kan ikke kaste dem. Så nå står skoene til Arne på hylla her, med all respekt altså.

Arne var en velkledd og shoppingglad herre. Nå som du sikkert har arva lønna hans, kommer du også til å kopiere klesbudsjettet?

– Arnes klesbudsjett i måneden er lik mitt årsbudsjett, helt garantert.

Et fast spørsmål i denne spalten er: hvem var din barndomshelt? Men la meg gjette. Det er en sportsfyr, eller Winston Churchill.

– Churchill var nok ikke helten i barndommen. Den første jeg kan huske som jeg hadde et sånn wow-forhold til, er tidligere statsminister Odvar Nordli. Jeg drev å lagde liksom-radioprogrammer for meg selv som jeg spilte inn på kassett, og der husker jeg var veldig opptatt av Odvar Nordli. Om det kan kalles en barndomshelt vet jeg ikke, men han opptok meg. Han, og han israelske generalen med lapp på øyet. Moshe Dayan. Han var ingen helt, men jeg la merke til han.

Du høres ut som du var en skikkelig nerd, Lars.

– Ja, jeg er litt nerd på historie. Jeg tar ikke noe dritt på det.

Hva er det med deg og døde hvite menn, egentlig?

– De trenger ikke være døde eller hvite, jeg er generelt bare veldig glad i gamle menn, enten de heter Per Fugelli, Arne Strand eller Winston Churchill. De er ofte kloke og ferdige med å være macho, fordi testosteronet har kommet ned på et fornuftig nivå. Og så har de gode historier å fortelle.

Jeg har en forestilling om at du en gang ble satt til å skrive 8. mars-kommentar i avisa. Stemmer det, eller er det bare et mareritt jeg har hatt?

– Det stemmer, og opptil flere ganger! Siri Dokken har til og med tegna meg, sittende med et barn på fanget, både meg og tidligere kollega Ivar Iversen.

Og så et livsfarlig spørsmål og du kommer neppe til å svare ærlig, men la det stå til: hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg liker å gå ut og drikke øl og sånn, men anser det ikke som å skeie ut. Derimot har jeg kjøpt meg bil. En Volvo! Det føltes som en skikkelig utskeielse å eie en bil.

Les også: Trumps julehilsen til Grønland: – Vi kommer!

Kan du kjøre bil? Har du lappen, altså?

– Jeg elsker å kjøre bil. Hvis noen hadde spurt: «Kan du kjøre denne BMW-en til Paris og ta fly hjem i helgen?» hadde jeg svart ja uten å nøle.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med? Og du får ikke velge Trump, Nelson Mandela, Churchill, Hitler eller kona di.

– Tja, da er det vel bare Stalin igjen … Nei, den jeg virkelig kunne tenkt meg å ha tatt en prat med er Jens Stoltenberg. Hørt om han kunne tenkt seg å gi et lite løft til sin gamle arbeidsplass Arbeiderbladet, og bli spaltist i avisa.

Skal du ha sitatsjekk på dette? Det kan du nemlig bare skyte hvite piler etter.

– Nei. Jeg stoler på deg.

Les også: Se og Hør-redaktør: – Det er synd med Märtha og Durek (+)

Les også: Hver gang vi møtes: De beste sangene så langt (+)

Les også: Nyhetsåret 2024: – «Kuppforsøk»? Det var kupp! (+)

Mer fra Dagsavisen