– I 1993 lå Senterpartiet faktisk dårligere an foran stortingsvalget enn det partiet gjør nå, slår valgforsker Bernt Aardal fast overfor Dagsavisen, og finner fram tallene sine: I juni 1993 lå Sp i snitt på 13,1 prosent, og valgresultatet på 16,7 prosent er det beste i partiets over 100 år gamle historie.
Nå, når Sp går i gang med sitt siste landsmøte før høstens stortingsvalg, ligger de på et mai-gjennomsnitt på 16,5 prosent. På Norstats måling for VG i mai fikk Sp 18,3 prosent, på Norstats måling for NRK og Aftenposten denne uka får Sp 17 prosent.
– 16,7 er det beste valgresultatet de har klart noen gang, sier Aardal, som er professor emeritus i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
– Historisk sett ligger de nå veldig høyt i forhold til det de har klart tidligere, sier Aardal, og understreker dessuten at Sps jubelvalg i 1993 foregikk i en helt ekstraordinær politisk situasjon. Dette var året før folkeavstemningen om EU, og nei-partiet Sp fikk en ekstra boost med den brede mobiliseringen på nei-siden. I år er det «bare» regjeringsmakt som står på spill, og likevel sitter Sp allerede høyt på den grønne gren.
[ Senterpartiets regjeringsplan er klar ]
De ligger historisk godt an, og vil nok gjøre et historisk godt valg.
— Johannes Bergh, valgforsker
Valgvinneren
Aardals valgforsker-kollega Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning slår også fast at framtiden ser lys ut for Sp akkurat nå, med gode tall på meningsmålingene og rødgrønn regjeringsmakt innen rekkevidde.
– Sp var valgets vinner i 2017, de var valgets vinner i 2019, og de ligger an til å bli valgets vinner i år også, målt i størst fremgang. Sp har tredoblet seg etter at de tapte regjeringsmakten i 2013, sier Bergh til Dagsavisen.
– Det er en utrolig vekst det partiet har hatt de siste årene, så de har all grunn til å føle seg selvsikre foran dette valget. De ligger historisk godt an, og vil nok gjøre et historisk godt valg, tror Bergh, og mener de gode tallene skyldes at Sp har lyktes svært godt i opposisjonsrollen.
– De har vært flinke til å fange opp den betydelige motstanden mot den sittende regjering, og til å sette ord på hva mange ute i landet mener om sentralisering og ulike reformer.
[ Da Senterpartiet kollapset på oppløpet ]
Yppet seg mot Ap
Men selv om Sp har lyktes som opposisjonsparti, har de også falt på meningsmålingene siden i vinter. En periode var Sp jevnstor med Ap. Begge partier lå rundt 20 prosent i oppslutning og man begynte å spekulere i at Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum kunne bli statsminister i stedet for Ap-leder Jonas Gahr Støre.
– Sp begynte å yppe seg mot Ap rundt årsskiftet, men etter det har styrkeforholdet mellom de to endret seg mye. Sp har falt og Ap har hatt en tydelig framgang, og det er rundt 8 prosents forskjell på dem på de siste gjennomsnittene, sier Aardal, som minner om at Sp har opplevd store konjunktursvingninger.
Etter at de tapte regjeringsmakten i 2013 lå de knust tilbake på slagmarken med bare 5,5 prosent. Da Sp i 2005 gikk inn i den første rødgrønne regjeringen sammen med SV og Ap, var de to minste ganske jevnstore, mens Ap var stort og dominerende. De tre rødgrønne partiene gikk sammen til valg på at de ville skaffe landet en ny flertallsregjering. Slik er det som kjent ikke nå.
– Norsk politikk endret seg. Sp har vokst seg til et mye større parti, avstanden til SV har blitt større, og alle de rødgrønne partiene har ulike preferanser for hva slags regjering de ønsker seg etter valget. Vi har dessuten fem rødgrønne partier med i kabalen nå, ikke bare tre. Det er en uavklart situasjon, og det er ingen grunn til å tro at vi vet hva slags regjering vi får før vi ser valgresultatet, sier Bergh til Dagsavisen.
Politisk kannestøperi
Sp har denne siste uka før landsmøtet kommunisert tydelig ut at de ikke ønsker å gå i regjering med SV. Særlig fikk en sak i Dagbladet mye oppmerksomhet, der anonyme Sp-kilder hevdet at Sp-lederen rett og slett vil gå fra forhandlingsbordet om SV kommer med. Valgforskerne er usikre på hva et ikke-avklart rødgrønt samarbeid vil ha å si for oppslutningen i valget.
– Man kan spørre seg hvor klokt det er med slik typer utspill, sett fra rødgrønn side. Denne usikkerheten er noe som lett kan utnyttes av de andre partiene, mener Aardal.
– I 2005 var det i alle fall helt klart et stort pluss at de hadde et avklart forhold på forhånd, slik at velgerne visste at de stemte på en flertallsregjering, sier Bergh.
Aardal minner også om at det egentlig ikke er vanlig i norsk politikk med store, avklarte førvalgskoalisjoner, slik vi så det i 2005 og 2009.
– Nå går alle partier etter hver stemme de kan få, og så blir det forhandlinger etter valget når resultatet er klart. Det vi ser nå, er det vi kan kalle politisk kannestøperi: Man sjonglerer med muligheter, drømmer litt, kaster noen prøveballonger opp i lufta, og holder alle muligheter åpne. Først når valgdagen kommer vet man har å forholde seg til.
