I en serie artikler ser Dagsavisen tilbake på kriseåret 2022.
– Hun var en mor for alle, sa Grace til Dagsavisen dagen etter dronning Elizabeths død 8. september. Grace var en av de tusenvis som strømmet til Buckingham Palace i London like etter dronningens død. Tre måneder tidligere hadde hun vært med på å feire 70-årsjubileet for dronningen. Elizabeth ble statsoverhode i det som fremdeles var et kolonivelde, og hadde alltid vært der siden – gjennom alle kriser og endringer.
Og nettopp 2022 ble et slikt år for Storbritannia – et år med store kriser og endringer.
Tre på rappen
– Året går over i historien som et av de vanskeligste etter tusenårsskiftet. At landet hadde tre statsministere er et uttrykk for det. Økonomisk har det ikke vært like vanskelig som nå siden finanskrisen, men fundamentet er mer urovekkende nå enn da, sier Storbritannia-ekspert Erik Mustad, som er førstelektor ved Universitetet i Agder. Han har fulgt britisk politikk og samfunnsliv tett i flere tiår.
Artikkelen fortsetter under bildene.
– At det har vært et urolig år både samfunnsmessig og politisk, henger sammen. Uroen i markedene i Storbritannia er påvirket av både brexit og pandemien, sier han.
Det var i september og oktober at personalet og huskatten Larry i Downing Street 10, og ikke minst hele den britiske befolkningen, måtte forholde seg til tre ulike statsministere. Festskandalene rundt Boris Johnson hadde ført til hans avgang, og 6. september ble han avløst av Liz Truss, som gjennom en to måneder lang kampanje hadde blitt valgt av konservative medlemmer til partileder og dermed statsminister.
Hun rakk akkurat å bli tatt imot av dronning Elizabeth på Balmoral-slottet i Skottland før dronningen døde to dager senere, og det ble unntakstilstand i landet. Da dronningen var begravet og statsministeren kunne legge fram sine planer for å rette opp økonomien i landet, var responsen nådeløs: Hennes oppskrift med store skattekutt uten en god plan for hvordan kuttene skulle finansieres, ble møtt med storm i finansmarkedene. Presset ble umulig å overse. Seks uker senere var hun ute av Downing Street. Inn flyttet partifelle Rishi Sunak, som hadde tapt mot Truss i lederkampen litt tidligere på høsten. Sunak var nå blitt valgt i rekordfart.
[ Blir du årets profet 2023? ]
Han hadde tapt mot Truss blant den konservative medlemsmassen i lederkampen i sommer, men i den konservative parlamentsgruppen var Sunak fra første stund den som hadde hatt mest støtte. Han hadde ikke like store skattekutt som Truss på agendaen.
– Rishi Sunak viste seg å bli den moralske vinneren, med en bedre agenda for både partiet og landet. Truss falt for eget grep og gjorde en politisk bommert. Sunak har lansert hjelpepakker, og viser også i politisk språk at han er villig til å strekke seg for folk som sliter, sier Mustad.
Han tror Sunak har en større appell generelt hos velgerne enn den mer høyrevridde Truss, som hadde mest støtte blant torymedlemmene. Men han mener de vanskelige sakene for Det konservative partiet har hatt et fellestrekk – fra Boris Johnsons fester under pandemien til skattekuttene under Truss.
– Hele den konservative såpeoperaen er et Shakespeare-skuespill verdig. Det oppfattes som en mangel på empati og forståelse av hvordan folk egentlig har det.
Mange har spekulert på om Boris Johnson kommer tilbake. Mustad tror ikke han gjør det med det første.
Samtidig har Labour stått sterkere enn denne høsten enn på mange år, med over 20 prosentpoengs ledelse på målingene. Om det fortsetter slik, blir det maktskifte ved neste valg, som skal holdes innen utgangen av 2024.
– Ja, det ser slik ut, men det er rett og slett fordi De konservative er så upopulære – mer det enn at Labour er så sterkt. Den enes død, den andres brød. Men det er en stund til valget, og De konservative er veldig gode på å vinne valg, sier Mustad.
[ Arvtaker etter Boris: Hun tar over et land i krise ]
Endring med Charles
I dagene rundt dronning Elizabeths død var Storbritannia i den helt eksepsjonelle situasjonen at landet på under tre døgn både fikk en ny statsminister og en ny monark.
– Man hadde en følelse av at dronningen kom til å være der for alltid, hun var et symbol på monarkiet. Nå er man ved et tidsskille og veiskille i det britiske monarkiet, og vi kan se for oss nye tider både for monarkiet og i forholdet til folket. Elizabeth var dronningen som gikk gjennom oppløsningen av imperiet og overgangen til samveldet, som vokste seg så stort som det gjorde. Den lenken er brutt, sier Mustad.
Han tror det kan bli en debatt om hvorvidt den britiske monarken skal være statsoverhode i så mange land som nå.
– Det er ikke naturlig at monarken skal være statsoverhode for 15 andre land og leder av Samveldet, det er en overlevning fra kolonialismen. Kanskje vil det på sikt være en roterende ledelse, som i EU, sier han.
Kong Charles’ popularitet har økt ganske kraftig siden han ble konge, selv om han ikke er i nærheten av populariteten dronning Elizabeth hadde mot slutten.
– Man kan ikke forvente at noen monark skal være så populær som hun var, det er en urealistisk sammenligning. Charles er en helt annen type, og har helt andre forutsetninger for å begynne sin post. Hun hadde bygget opp en popularitet gjennom 70 år. Charles’ oppgave er ikke å være like populær som sin som mor, men å sikre stabilitet som leder av kongefamilien og som Storbritannias statsoverhode, sier Mustad.
Han sier at det er å vente at monarkiets popularitet vil synke.
– Det er en nedadgående kurve, og det gjør ingenting, for den republikanske bevegelsen er nesten ikke-eksisterende i Storbritannia.
[ – Vi visste det ville komme, likevel var det et sjokk ]
Bråk rundt Harry og Meghan
«Et angrep på arven etter dronningen», lød reaksjonene i enkelte britiske aviser etter at prins Harry og hertuginne Meghan har tatt nok et oppgjør med pressen og parets tid som en aktiv del av kongefamilien, gjennom en Netflix-serie med deres versjon av historien. Ekteparet sluttet å jobbe som kongelige i 2020, og flyttet samme år til USA. Paret har også før snakket om det de mener er rasisme i kongehuset og en heksejakt i britisk presse, men serien har vekket mange reaksjoner.
– Vi får kun én side, for monarkiet kan ikke ta til motmæle. Fordi Harry vet at heller ikke hans bror kan dementere det som blir sagt, blir dette stående som den store historien om det som skjedde. Man kan være for eller imot en institusjon som monarkiet, men sånne ting gjør man bare ikke, mener Mustad, som mener prins Harry oppfører seg «egoistisk og bortskjemt».
Han betviler likevel ikke at mye av det de sier de har opplevd er sant.
– Det er en gammel institusjon hvor rasistiske holdninger sikkert eksisterer. Det de forteller om dette kan sikkert vært riktig, at hun har møtt rasisme og nedverdigende oppførsel, det tviler jeg ikke på. Men jeg tror Oprah-intervjuet de gjorde for en stund siden ødela mye av sympatien, og jeg tror dette ødelegger mer enn de får av sympati. Når britisk presse er kritisk til serien, har de full rett til det, mener Mustad.
[ Stor oppgave venter kong Charles ]
En ny misnøyens vinter?
Men veldig mange briter har annet å tenke på nå om dagen enn kongefamilien. Landet går for øyeblikket gjennom omfattende streiker, som en reaksjon på den største levekostnadskrisen på flere tiår.
Inflasjonsraten er på det høyeste på 41 år, og arbeidere streiker for bedre lønn for å holde tritt med prisene. Reallønnsfallet har ikke vært så høyt siden 1977, ifølge analyser fra landsorganisasjonen Trades Union Congress (TUC).
Så ille er det at enkelte har tatt i bruk begrepet «misnøyens vinter», «winter of discontent». Det ble skapt etter den store streikevinteren 1978/79, som førte til at Labour mistet makten og ikke skulle få den igjen på 18 år. Man er ikke helt der ennå, påpeker enkelte – den gang var omfanget av streikene større.
– Det er vanskelig å sammenligne, men det er paralleller. Økonomien er mer under kontroll nå enn da, men man har streiker, lockouts, og vi ser at fattige blir fattigere, man har skyhøye priser. Her er det faresignaler man ikke har sett på 30–40 år, sier Erik Mustad.
Levekostnadskrisen merkes som kjent overalt i Europa, også i Norge. Mustad sier at de økonomiske hjelpepakkene til folk og næringsliv er mindre i Storbritannia enn her i Norge fordi staten har mindre skatteinntekter.
– Og jo større økonomisk krise, jo større nedslagsfelt har den i store land som er liberale demokratier med en markedsøkonomi. Storbritannia hadde allerede store forskjeller, og gapet er blitt forsterket. Mange av dem som sliter mest, er de som falt utenfor den voldsomme liberaliseringen og globaliseringen av økonomien. I vinter hører vi om folk som må velge mellom mat eller varme.
[ Labour-leder: – Regjeringen har mistet kontroll ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
