Mens vann og sukker koker opp i en stor kjele på komfyren, finner Hjalmar Nørstebø-Solbjør fram melkespannet som den varme væsken skal kjøles ned i. På gården Solbjør utenfor Gjøvik har han videreført tradisjonen med ølbrygging etter moren, som overtok stafettpinnen etter sin mor.
– Det er mormors hemmelige oppskrift, sier han og smiler lurt.
Men oppskriften på det tradisjonsrike, og tilnærmet alkoholfrie, ølet er ikke mer beskyttet enn at han kan røpe den til avisa: 20 liter vann, 2 kg sukker, 2 vørterøl, 1 tomtebrygg, 2 sukkerbiter gjær. Rør opp med sukker. Kjøl ned til 37 grader, tilsett vørterøl, tomtebrygg og utvannet gjær. To timer på benken uten kork.
– Hemmeligheten er å bruke lite gjær, sier han.
Det er alltid en viss spenning knyttet til hvordan juleølet blir: Kommer korkene til å skyte i taket, og skummet flomme over, eller blir futten mer diskret?
Påbudt å brygge
Det var imidlertid betydelig sterkere øl som tradisjonelt ble brygget på norske gårder til jul, forteller Lars Olav Muren, formidlingskonsulent ved Norsk Folkemuseum og selv tradisjonsølentusiast.
– Det alkoholfrie ølet kom mot slutten av 1800-tallet, da avholds- og måteholdsbevegelsen sto sterkt, forteller han.
Allerede på 800-tallet var det å drikke jul et begrep, ifølge Haraldskvedet, et skaldekvad om Harald Hårfagre. Der heter det at «Ute vil han jol drikke, um alt stend til honom».
– Jul og ølbrygging har vært tett forbundet så lenge man har feiret jul, forteller Muren.
Da Gulatingsloven ble nedskrevet på 1100-tallet, ble det påbudt ved lov å brygge øl til Jesus og Maria ved vinter- og sommersolverv og vår- og høstjevndøgn.
«Enno ei ølgjerd (øloffer red.anm.) har me lov å gjera, husbond og husfru like mykje malt kvar, etter vekt, og signe det jolenatti til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred. Um so ikkje vert gjort, skal det bøtast tre merker til biskopen», gjengir Ringnes Bryggeri på sine nettsider fra Gulatingsloven.
– Viktigst var det at man ga den gamle tradisjonen et kristent innhold, mener Muren.
Hadde man ikke brygget øl på tre år, måtte bonden gi fra seg alt han eide: halvparten til biskopen og halvparten til kongen.
Overtro
Ølbrygging på gårdene var utbredt fram til den industrielle tidsalder.
– Folk flest bodde på gård, og lagde mat og drikke selv, sier Muren.
Kilder er litt uenige om hvorvidt juleølet skulle brygges 21. desember, eller om det skulle være ferdig brygget da.
– Tre dager er kort tid å jobbe på for gjæren, det hadde ikke vært mulig med moderne ølgjær, som bør ha en til to uker minst før man smaker på det, forteller han.
For å få godt øl var det også viktig å passe på at man brygget mens månen var full eller voksende, ikke på hell, og – for kystfolket – mens det var flo, ikke fjære. I noen kilder står det at man måtte være helt stille, og ikke bli sett av de andre på gården, når man brygget. Imidlertid måtte man gjerne rope og bråke når man tok oppi gjæren, for å overføre energi til ølet. Da kunne gjerne menn fra nabogårdene samles for å rope.
– Det var mye overtro knyttet til det å brygge øl. Kanskje er det ikke så rart, med tanke på at ølet fort blir surt hvis det kommer bakterier nedi, påpeker Muren.
Skam med svakt øl
Til jul var det særs viktig i det gamle bondesamfunnet at ølet ble sterkt nok. Ble det ikke det, kunne det være fordi Gud var sint på deg.
– Man skulle merke det i hodet. Det finnes historier om at man lot som om ølet var sterkere enn det var, for ikke å bringe skam på verten.
Alkoholprosenten lå gjerne på seks til tolv prosent, anslår Muren. Ellers var det ikke noen spesiell forskjell på ølet som ble brygget til jul og andre fester.
Når folk flyttet til byene, tok bryggeriene litt over tradisjonen med å brygge til jul.
– Samtidig har tradisjonen med å brygge øl til jul overlevd i flere av bygdene her i landet. I de siste par årene har det blitt en stadig større bevissthet og stolthet knyttet til det tradisjonelle gårdsølet, sier Muren.
Selv om det er lettere å kjøpe eget øl i dag, akter Hjalmar Solbjør å fortsette å brygge juleøl, som en av få faste tradisjoner han holder fast ved.
– Det er noe med den lukta når man åpner en hjemmebrygget øl, som jeg husker godt fra da jeg selv var barn. Det lukter jul, sier han. (NTB Tema)
På julaften skulle overfloden rå når det kom til mat og drikke, forteller Kristofer Visted, kulturhistoriker og museumsmann som levde fra 1873-1949, og som skrev om norsk bondekultur. Fra 1800-tallet fortelles det at «juledag gjør de norske bønder sig overmåte lystige»(...) og skjønt han siden hele året igjennom må lide både sult og tørst, akter han sådant dok ikke, når han bare fra julenatten og inntil helligdagenes ende kan være mett og drukken».
I gamle dager – i hvert fall opp til 1900-tallet, ifølge Visted – skulle både mat og øl som ble igjen etter julemåltidet julaften, stå fremme på bordet natten gjennom. Årsaken var at også de underjordiske skulle få noe å bite i. På Nordmøre ble det som var igjen i ølkruset julaften, kalt «drøv-øl» (draug-øl). Ølet sto fremme for dødningene, og ingen måtte drikke av det.
Undersak 2
I gamle dager sto mange av de gamle juleskikkene i forbindelse med fjøset og låven, forteller Kristofer Visted i sine skildringer av norsk bondekultur. Til og med dyrene på bondegården fikk smake på juleølet. Også litt av den malten som ble brukt til å brygge ølet, skulle blandes med havremel og lage en kake man tørket og sparte på. Av den kaken ga man dyrene, og det skulle være et middel mot vondt på dem. «At kreaturene fikk nyte godt av den kraft som inneholdtes i juleølet, måtte ligge nokså nær», skriver Visted, og forteller at dyrene også fikk smake på litt av all maten som hadde stått på bordet julenatten, iblandet talg fra julelyset som hadde brent om natten. Mat, talg, øl og dram ble blandet sammen til en deig som dyrene fikk første juledag.
Julaften la man dessuten noe av maltet (spiret og tørket korn – som man også lager øl av) i grua. Budeia ga dette til dyrene morgenen etter, sammen med salt som var spart på siden påsken, og som hadde vært gjenstand for en særegen seremoni. Budeias ord til dyrene første juledag var: «Julemalt og påskesalt er godt for alt».
Undersak 3
Ifølge gammel folketro var julen en tid med særlig mange demoner, og ifølge Kristofer Visted var det «årets store skjebnetid, da dunkle anelser om framtiden, om lykke og ulykke, liv og død ruget knugende over menneskene».
Aasmund Vinje forteller fra sin hjembygd at «Vil du se om du blir gift, så skal du liste deg ut med en ølskål, så ingen vet om det, og gå baklengs rundt stuen med sølskåelen framfor deg, og ved hvert hjørne drikke av den». Ingen måtte se deg. Tredje gangen du kommer rundt det tredje hjørnet, vil det komme et smell, som bare du hører. «Og rett som det er, kommer den du skal få og drikker av skålen; og kommer det ingen fram og drikker etter smellet, så dør du ugift».
Fra Telemark, Setesdal og Agder, fantes en mulighet for «å kle julestolen», som gikk ut på at jenta julekvelden – etter at alle er gått til sengs – setter tre skåler foran seg på bordet: En med øl, en med melk og en med vann. Så kommer den personen hun er skjebnebestemt for. Hvis han drikker av ølskålen, blir de rikfolk, hvis han drikker av melkebollen, blir det å finne seg i å ha det daglige brød, men hvis han drikker av vannet, blir de fattige.
