Byløvene

En forunderlig og vidunderlig onkel

Det rehabiliterte Tullinkvartalet er med sine vinbarer og lysstier allerede blitt Oslos hotteste utelivskvartal. Nå krones verket med Mon Oncle.

---

6

Mon Oncle

Universitetsgata 9

Kontakt/booking: mononcle.no/

Mat 6

Meny 5

Miljø 6

Service 6

Prisnivå 5

---

Oslos uteliv er inne i et hamskifte. Rehabilitering av gamle kontor- og forretningsbygg endrer fasader og fasiliteter, dører åpner seg, takterrasser blir tilgjengelige og nye restauranter og utesteder popper opp, noen midlertidig, andre for å bli. Blant årets nyheter dominerer Tullinkvartalet, som nå får nok et kvalitetsstempel i form av Mon Oncle. Her går Maaemo-driver Esben Holmboe Bang mot strømmen i det man trygt kan det øvre restaurantsjiktet i byen. Familieforøkningen følger nyetableringen av Maaemo i Bjørvika for to år siden, den enklere The Vandelay i samme bydel noe senere, og det ganske ferske heldags- og klubbstedet Kafeteria August rett rundt hjørnet for der Mon Oncle nå har åpnet som et kompromissløst fransk brasseri med mat i luksusklassen, akkompagnert av 90-tallspop og uhøytidelig atmosfære. Prismessig ligger Mon Oncle langt under Maamo, men med forretter fra 385 kroner og hovedretter fra 525 kroner plasserer de seg likevel høyt på byens prisskala. Det forhindrer ikke at det allerede er lange ventelister for å komme gjennom den anonyme glassdøren.

Blunker du når du haster forbi, vil du knapt legge merke til Olav Christopher Jensens vignett-tegning ved siden av døren, og de gråhvite gardinene som dekker vinduene på innsiden ned langs Universitetsgata kan fort forveksles med kjedelige kontorgardiner som skal holde lys og blikk ute. På innsiden kommer nyansene og gjennomsiktigheten bedre fram. Du er inne i en verden avstengt fra omgivelsene, men på en lys vårkveld fornemmer du at du er en brikke i noe større. Og det er også noe av ideen bak Mon Oncle. Detaljer og interiør, service og mat henter inspirasjon fra en rik verden der ute hvor kultur, kunst og populærkultur spiller en viktig rolle. Navnet på restauranten først og fremst.

Mon Oncle

«Mon Oncle» er den franske filmskaperen Jacques Tatis humoristiske mesterverk fra 1958, på norsk «Min forunderlige onkel». Den handler om Tatis klossete hovedfigur fra flere filmer, Monsieur Hulot, som besøker sin onkel, men snart kommer han på kant med slektningens ultramoderne designerhus. Tati spilte selv hovedrollen som en elefant i dette glassmagasinet av ny design, teknologi og konsumentkritikk. I dagens Oslo-versjon Mon Oncle er det tilsynelatende Holmboe Bang som spiller hovedrollen, og her er det ikke spor av klossethet der han selv hilser velkommen like innenfor døren mens han holder overoppsyn med tallerkener på vei ut til gjestene. Det lekre interiøret, hvor flortynne draperinger fra taket skaper atskilte soner, er heldigvis ikke så teknologisk som i filmen. Men kanskje er Mon Oncle likevel et litt aparte svar på konsumkritikken som nå rammer gourmetkulturen og de klassiske Michelin-behengte «fine dining»-restaurantene med sine satte 20-rettersmenyer.

Olav Christopher Jensens tegninger, som blant annet ble utstilt på Galleri Riis for et par år siden i forbindelse med utgivelsen av boken «Journal Vol. 06», henger langs veggene. Man kan si at Jensens tilsynelatende tilfeldige, naivistiske strek speiler Mon Oncle og Holmboe Bangs ønske om å forenkle det komplekse, om å ta det hele ned og tilbake til utgangspunktet. Det som innen kunsten gjerne begynner med en «enkel» tegning, og som i det franske kjøkkenet begynner med det grunnleggende, uten alt dillet rundt. Nå er ikke Mon Oncle enkel i kjøkkenveien, snarere er dette komplisert håndverk i et internasjonalt toppsjikt. Men det er satt inn i en ramme som pulveriserer det vante «set menu»-konseptet.

Den tyske kjøkkensjefen Rosina Ostler er stedets egentlige hovedperson, og hun presenterer Mon Oncle gjennom en kort og stram «à la Carté»-meny med tre ulike «småretter», tre forretter, tre hovedretter og tre desserter å velge mellom. Og her har man virkelig lyst på alt. Bordet glinser av gull og brokade og fargerikt bestikk, snart skal en kantarellglasert brioche gi enda mer rustikk glans.

Mon Oncle

Byløvene begynner med østers som smårett, gode Fin de Claire. Men Iberico-skinken på en terning av en toast med comté og hasselnøtter er det som virkelig løfter oss inn i måltidet. Etter snacksen kan man velge mellom tre forretter: Andelever-parfait, kamskjell med svart trøffel i safransaus eller kongekrabbe «Thermidor». Og allerede nå, før hovedrettene, kan vi konstatere at i det ytre har menyen absolutt ingen vegetarvalg, noe som i dagens klima er en smule arrogant. Denne kvelden kan imidlertid servitøren uoppfordret opplyse om at de i tillegg har fått inn hvit asparges, men det har nok mer med sesong å gjøre, enn med en «matpolitisk» utvidelse av menyen.

Vi velger selvsagt asparges som den ene forretten, som viser seg å være perfekte, lubne og møre asparges som servitøren overøser med en hollandés-inspirert smørsaus med grapefrukt. Vedkommende øser på så mye at det ikke er en hvitglinsende millimeter igjen av aspargesen å skue på tallerkenen, i motsetning til hvordan en av de andre servitørene gjør det på nabobordet. Vi skulle så gjerne kontrollert sausen selv, men mye tyder på at servicen ved vårt bord er litt arrogant den også, av det franske slaget som gjerne tar med seg en drink som fortsatt er halvfull eller et vinglass som ennå ikke er tomt. Uten å spørre.

Andrevalget av forretter ble Kongekrabbe «Thermidor», en klassisk Paris-rett som egentlig lages på hummer, men som her er basert på fyldige stykker kongekrabbe overøst med konjakk, sennep og grapefrukt og så gratinert til en gyllen godbit som smaker langt bedre enn den ser ut. Rett og slett en smaksbombe av de sjeldne, som greier å ivareta krabben i det hele, og et eksempel på at denne onkelen kan bruke all den syren moderrestauranten Maaemo ikke har mulighet til på grunn av sitt rene nordiske konsept. En Julian Brocard Chablis 2019 «Les Vaudevay» er perfekt følge til både asparges og kongekrabbe, så intens at den takler syren. Prisen er 1200 kroner, nøyaktig tregangeren av polprisen.

Mon Oncle

Blant de tre hovedrettene velger Byløvene bort due «Rossini» til fordel for piggvar og Beef à la «Wellington». Piggvaren er nærmest glasert og brungyllen, med hvitløksduftende ramsløk i en pepperrotsaus. Det ser ut som en million, og smaker av smør og syre. Biff «Wellington» kommer som et majestetisk lite tårn av mørdeig, sopp, spinat og en kjerne av så mør indrefilet at du knapt tror det. Sausen er igjen prikken over det hele, stuffet med morkler og svart trøffel. Denne klassikeren som ikke minst Gordon Ramsey har gjort hevd på, får et nytt og svært velkomment liv på Mon Oncle. Chablisen passer fint med piggvaren, mens kjøttet får klassisk Bordeaux-følge med et fruktig glass Havt Lafitte 2017, før måltidet avsluttes med en Mille Feuille, flortynne lag på lag av mørdeig, lavender, krem og sitrus. Det er fransk dessert på sitt beste og mest mektige.

Mon Oncle leverer så det holder både hva gjelder smaker og opplevelse. Men man skal være glad i smør og store nyanser, og man skal tåle litt skurr når det gjelder balanse og i service. For eksempel er kaskaden av småkaker ved måltidets slutt i overkant (men herregud for noen makroner!), mens langtrukne opplysninger om hver rett ikke nødvendig, all den tid Mon Oncle-konseptet ikke er lagt opp til eleverte foredrag og musikken er så høy at det er vanskelig å høre hva som blir sagt over bordene. Musikken er for øvrig fantastisk. Den har enkelte franske tilsnitt, men i hovedsak er det 90-tallspop av gullkantet britisk merke, blant annet Suede og The Cure. Det kler stedet, og veien videre innover Tullinkvartalet som for mange helt sikkert går rundt hjørnet og til bittelillebror August.

Mer fra Dagsavisen