Det nærmer seg et av årets aller største høydepunkter for de som er glade i norsk fotball. Fotballens festdag den 16. mai. Dagen før landets hovedgater overtas av lett syrlig, men for mange likevel gledelige korpstoner, etterfulgt av nasjonens uskyldsrene fremtid, bevæpnet med pinneflagg og sprekkfulle ismager, og til slutt bakfulle nyvoksne – også kjent som russ – som tenker at halen på et barnetog er stedet å hente seg inn etter noe som sannsynligvis har vært halvannen måned med sterke prøvelser for leveren. Dette er måten vi feirer 17. mai på, men dagen før feirer vi altså norsk fotball, og da drar man på kamp.
Skjønt dette er en tradisjon som hovedsakelig har tatt av i Bergen og Trondheim. Jo da, det er stort sett bedre oppmøte på de fleste norske kamparenaer 16. mai, også her i hovedstaden, men samtidig er det bare i disse to overgrodde tettstedene at man har garantert utsolgt stadion. Selv om de to nevnte bygdene har befolkningstall av et annet kaliber enn den jevne bygd, opplever ikke fotballen så mye konkurranse om oppmerksomheten til lokalbefolkningen,
Slik er det altså ikke i Oslo. Her er det så mye som kjemper om oppmerksomheten vår at vi som konsumenter ofte blir så lammede av beslutningsvegring at vi stort sett ender med å rulle gjennom alskens mulige aktiviteter, på samme måte som når man skal velge seg en film på Netflix eller finne kjærligheten på tinder, og man går gjerne til sengs uten å ha oppnådd noe som helst. Du må lokke med en virkelig enestående og ekstravagant opplevelse dersom den jevne osloborger skal gidde å lette på øyelokket. Det må være noe man virkelig kan glede seg til.
Dette er stort sett hovedutfordringen for Vålerenga. Med fare for å snakke imot egne interesser, men slik situasjonen er i dag er ikke kampene til Vålerenga Fotball noe som bryter igjennom scrollemodusen til den jevne osloborger, ei heller på fotballens festdag. Den tidligere nevnte russen pleier å farge landets tribuner i rødt og blått denne dagen, men i Oslo er min erfaring at russen, ironisk nok, ønsker å bruke lille-nasjonaldagen på grøftefylla. Det eneste valget ungdommen på bygda alltid har tilgjengelig.
Den eneste grunnen til at jeg fikk med meg mine medruss på 16. mai-kampen, den gang jeg tuta rundt i en russebil, var fordi en på russebilen skulle spille for motstanderlaget. En liten digresjon: Man skulle trodd at det å glede seg over at en veldig god kompis taper for laget i ditt hjerte ville skape motstridende følelser, men det føltes bare deilig.
For meg er det alltid et naturlig valg å innfinne meg på stadion når Vålerenga spiller hjemmekamp, men nå er jeg også i overkant VIF-frelst og hjemmekampene er min kirke. Dette religiøse perspektivet kan jeg ikke bare pushe på andre. Kjærlighet til et fotballag er som religion og mannlige kjønnsorganer. Det er flott at du har den og det er lov å være stolt av den, men ikke press den uoppfordret på andre og tro at de vil sette pris på det. Skal man skape nye, lidenskapelige supportere er de nødt til å bli frelst.
Men alle som har hjerte for Vålerenga kan bidra til andres frelse. Den enkleste måten å lokke flere på kamp er sportslig suksess. Derfor bør spillerne på banen fortsette i det samme sportslige sporet som i bortekampen mot Sandefjord – og forhåpentligvis i gårsdagens kamp i Tromsø som ble spilt etter at dette ble skrevet – sånn at det tar hånd om seg selv. Samtidig er det ikke bare selve fotballen – heldigvis – som gjør denne klubben så enestående. Det er atmosfæren.
På mandag vil det komme flere på kamp enn det har gjort tidligere i år. Du som er fast inventar på tribunen bør derfor invitere med deg noen som har vist interesse for Vålerenga. Jeg er rimelig sikker på at atmosfæren som skapes på mandag og rammen rundt kampen vil være nok til å frelse selv den bare bitte litt VIF-interesserte osloborger, og dermed få dem ut av scrollemodus foran fremtidige hjemmekamper.
Gratulerer med nasjonaldagen, fotballens festdag og ære være Vålerenga, Halleluja.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
