Konfliktsky? Det er den nye AUF-lederen ikke. Da Astrid Willa Eide Hoem ble valgt til nestleder i AUF for to år siden slo lokalavisa i Kristiansund opp på førstesida at hun og AUF ville legge ned oljebransjen innen 2035.
– Det var ikke akkurat gøy for foreldrene mine å gå rundt i byen da.
Hun har nemlig to foreldre som jobber i oljebransjen.
– Han pappa ringte meg hver gang noen hadde sagt noe.
Hun etterligner stemmen hans og ler.
– No snakka æ med han, og han var helt uenig med dæ, og det tenker æ du kan tenk litt på.
Stortingsrepresentant for Høyre, Vetle Wang Soleim ba henne dra hjem til Nordmøre og forklare forslaget sitt der.
Hun ler, trekker litt på det, og toneleiet er rolig igjen.
– Men for min del tenker jeg at det er nettopp fordi jeg er fra Kristiansund at den omstillinga er så viktig. Hvis man ikke bygger opp en grønn industri kommer vi til å slite aller mest med arbeidsledighet når olja uansett forsvinner på et tidspunkt.
– Du vil gjøre Arbeiderpartiet rødere og grønnere, men høres ikke det mer ut som SV? Burde ikke AUF heller støtte dem?
– Jeg er uenig i det. Jeg er medlem av AUF fordi jeg tror Arbeiderpartiet er det eneste partiet som kan få dette til. Arbeiderpartiet er det eneste partiet som kan nå ut bredt, og forene klimastreikeren og industriarbeideren.
Les også: AUF-strid om når oljenæringen skal være historie i Norge
Det er to år siden «skandalesaken» i lokalavisa. I dag er hun 25 år, og har vært AUF-leder i litt over to uker. Den yngste på 45 år. Hun syns ikke det er et så stort poeng.
– Jeg tenker at det er helt ok. Det har jo vært folk som har vært 26 og 27, så det er jo ikke kjempestor aldersforskjell.
Fokuset på alder slipper hun likevel ikke unna. Hva tenker hun om det? Hun nøler og kommer med et typisk politikersvar:
– Jeg tenker at det viser at uavhengig av hvor gammel du er så kan du være med å påvirke politisk, og det tenker jeg er et viktig signal.
Hun forsvarer sin plass ved bordet. At ungdom skal kunne delta i politikken på like vilkår som de på 50. Og hun syns det blir så mye fokus på at unge ikke har arbeidserfaring.
– Hvor mye arbeidserfaring forventer man egentlig fra en 20-åring? Å være ungdomsskole- eller videregåendeelev, student og tilkallingsvikar, er viktige erfaringer i kraft av seg selv.
Jeg vil høre litt om hva hun tenker om karrierepress, alder og mangfold i politikken. Men hun kommer med lange argumentasjonsrekker der hun får klemt inn at det er feil å spørre unge om hvorfor de ikke har jobba, enda jeg ikke har spurt om det ennå. Og ler litt sånn høflig. Så jeg legger den død. Inntil videre.
Atrikkelen fortsetter under bildet
Les også: Astrid Hoem mener LO må fikse arbeidersang-karaoke
Astrid Hoem er den yngste AUF-lederen på 45 år, er og klar for å gjøre moderpartiet rødere og grønnere. Foto: Adrian Nielsen.
Astrid var selvsagt med i elevrådet på skolen.
– Jeg var 14 år og jeg hadde akkurat meldt meg inn i AUF, så jeg trodde jeg hadde skjønt alt. Alle som var uenig med meg, hadde bare ikke skjønt det.
Hun ler.
– Jeg hadde nok en litt veslevoksen-holdning. Men jeg var ikke en praktelev. Jeg var med på å bryte reglene hvis alle andre i klassen gjorde det.
– Som hva da?
– Nei, jeg husker at det var én gang…men det var jo gjennom elevrådet da…
Hun ler av seg selv.
– Så jeg vet ikke hvor mye opprør dét var da. Men, vi fikk ikke lov til å spise i kantina på skolen. Det hadde blitt et problem at folk kasta snus i taket og så videre. Så vi måtte spise i klasserommene. Da gikk vi til avisa og sa at skolen begikk sosialt selvmord på vegne av elevene, og brukte veldig sterke ord da. Jeg tenker at hvis jeg hadde vært lærer i dag, så hadde jeg syntes at det var kjipt at elevene påstod at det var sosialt selvmord.
– Samtidig så er det en veldig ressurssterk og ordentlig måte å gjøre det på? Det var ikke noe ketsjup på døra, dere gikk til avisa for å si deres mening.
– Vi var vel veldig veslevoksne der og. Nei, men jeg vet ikke. Jeg tror det var sånn i de fleste miljøer i Kristiansund. Det var mye som var innafor rammene, men man var også med på skulking hvis resten av klassen skulka. Hvis det var under 18 grader i klasserommet, da var det lov å gå hjem.
Det er forsåvidt Helsedirektoratet enig i.
– Men folk snuste?
– Jeg husker det som at alle gjorde det.
– Gjorde du også det?
– Ja, men det håper jeg egentlig at du ikke skriver fordi foreldrene mine vet ikke det. De vet det ikke fortsatt, og nå er jeg 25. Men, det kan hende de egentlig vet det, vi har bare aldri snakka om det.
Snusboksen ligger i alle fall fremme sammen med telefonen her vi sitter.
– Kristiansund var litt sånn at når du var konfirmert så ble du invitert på fest, selv om foreldrene kanskje ikke ga tillatelse til det. Det er jo både by og litt bygd.
Vi hadde avtalt intervju kvart over 12. Da jeg trådte inn i restauranten satt hun allerede klar i et hjørne og jobbet. Ivrig og alltid et steg foran. Typisk ungdomspolitikere, tenkte jeg.
– Hvis jeg hadde sagt at jeg ofte er presis og alltid har kontroll på tiden hadde nok alle vennene mine reagert. Og folk på jobb. Jeg er konsekvent tidsoptimist.
Det tidlige oppmøtet var visst helt tilfeldig. Podcast-innspillingen hun kom fra ble ferdig 40 minutter tidligere enn hun hadde trodd. Familien er helt lik, der begynner middagen mellom fem og sju, og venner gir henne et eget tidspunkt å forholde seg til. Hun er veldig distré og mister alltid nøklene sine.
Brødrene hennes gir henne de samme øredobbene hvert år, fordi de garantert er mista innen neste jul. Hun er avslappa på rot, og mener at folk som er veldig ryddige kanskje også må tilpasse seg litt rot. Hvorfor skal egentlig alt være tilpassa A-mennesker?
Det politiske engasjementet hennes starta med elevrådet på skolen. Da la hun merke til at gutter ble sett på som gode lederkandidater, mens jenter ble sett på som sjefete. Det dreit hun heldigvis i. Foto: Adrian Nielsen
Men hun blir ikke så lett nervøs eller irritert. Ikke engang når hun skal møte Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre i Dagsnytt18 for å kritisere ham, og si at hun er skuffa. Kanskje kribler det litt hvis hun skal uttale seg om ting hun ikke kan så godt, men da minner hun seg selv på at det er en grunn til at de har invitert henne. Og når hun innimellom føler at hun har tatt for mye plass, men da minner hun seg selv på at det satt en fyr borti hjørnet som snakka minst like mye.
Hun erfarte tidlig at det kan blåse friskt i debatter. Som skoledebatten da hun var 16 og en motdebattant fra FpU skjøt inn at han aldri ville datet en som henne, i en debatt om bompenger, og hele salen lo.
Men politikken og AUF ble også viktigere før skoledebatt-tiden. Sommeren før hun skulle begynne på videregående var hun bestemt: Hun skulle dra på ungdomsleir på Utøya for andre gang. Året var 2011.
I dag er hun en av de overlevende fra terrorangrepet 22. juli den sommeren. Hun gjemte seg inne i en sprekk i flere timer, mens terroristen skjøt over dem.
Sorgen i etterkant var ikke sånn som på film. Hun følte seg tom. Klarte ikke å relatere til venners problemer, som kjærlighetssorg. «Han lever nå i det minste», sa hun. Hun beskriver det som innstillingen sin til det meste på den tiden.
I dag kan hun ta seg selv i å lese om terrorangrep i Nice og Wien, og tenke: «herregud stakkars folk, jeg kan ikke forestille meg hva de har opplevd». Så slår det henne. Jo, det kan hun.
– For å leve med det i hverdagen, så må du også holde det litt unna. Du kan ikke gå og tenkte på det hele tiden. Og da kommer det plutselig over deg.
10-års markeringer og 22.juli-samtaler vekker minner. Men også mindre ting.
Les også: Astrid W. E. Hoem overlevde Utøya: – Jeg tror det påvirker AUF og Ap mye mer enn man er klar over
Trygt på pappas skuldre en gang på midten av 1990-tallet. Foto: Privat.
– Det påvirker meg masse i hverdagen. Jeg har kanskje blitt reddere enn hva jeg ville ha vært. Snart har jeg levd med det i like mange år som jeg var på det tidspunktet. Så det er ikke så lett å vite hva som er meg, og hva som er opplevelsen. Kanskje hadde jeg vært like redd uansett? Kanskje er jeg bare en engstelig person?
Hun tenker på at man som 16-åring uansett har mye humørsvingninger, og at hun kanskje hadde hatt det vanskelig på den tida uansett, men hun vet ikke.
– Det var en vanskelig tid for meg, foreldrene mine, men også for vennene mine. Vi pleide å å diskutere gutter og hvilke fester vi skulle på, og om man hadde levert oppgaven på skolen. Midt oppi disse samtalene satt det nå en kjempe traumatisert person som skulle prøve å gå videre med livet. Jeg var nok ikke så lett å snakke med den første tida.
– Men det er jo veldig forståelig. Når var det du begynte å kjenne på om du var en god venn eller ikke?
– Livet går videre. Jeg tenkte at det verste folk opplever i sitt liv er jo det verste for dem på en måte. Så om det verste er noe annet enn terror, så er det jo likevel ganske fælt når du står oppe i det. Jeg tenkte kanskje at man fikk supermann-forståelse for hvordan man skal håndtere andres såre og vanskelige situasjoner når man har opplevd noe så vanskelig som et terrorangrep, men alt er så ulikt. Kanskje får man et litt bedre språk for det, og blir litt bedre til å spørre, fordi man vet at som oftest er det bedre å bli spurt, for så å svare at man ikke ønsker å snakke om det, enn at ingen spør. Men man får ikke noen nye superkrefter som gjør at man håndterer vanskelige situasjoner bedre nødvendigvis.
I starten var hun redd for at det skulle definere henne, og bli til alt hun var. Alle i klassen visste det, og det var jo en liten by.
– Når du er 16 år og skal starte på videregående så har du ikke lyst til å være hun jenta. Men i det siste har jeg tenkt at det er en del av hvem jeg er, og jeg er ikke så redd for at det skal definere meg. Fordi det definerer meg jo, ikke som en styrke nødvendigvis, men som en trygghet om at man er mer enn det, og man er også det. Mens når du er 16, så er det som enhver skrekk for å bli stempla som bare én ting. Det var jeg veldig redd for de første årene og da snakket jeg nesten ikke om 22. juli i det hele tatt.
Hun syntes det var så slitsomt å fortelle hva som hadde skjedd til alle. Fortelle til foreldre, psykologer, lærere. På nytt og på nytt.
– Jeg orket nesten ikke å snakke med noen nye, fordi da måtte jeg forholde meg til deres reaksjoner. Håndtere deres følelser. Jeg fortalte, og så gråt de, og jeg visste ikke om jeg skulle trøste dem, eller hva jeg skulle gjøre.
Hun hadde pleid å handle matvarer for en nabo i 90-årene, én gang i uka. Hun visste at han var veldig snill, og kom til å spørre henne om hvordan hun hadde det, så hun orket ikke, og sluttet å handle for ham da hun kom hjem fra Utøya. Etter noen måneder fikk hun vite at han hadde havna på sykehus og blitt ordentlig dårlig.
– Jeg dro og besøkte han på sykehjemmet helt på slutten.
Hun er der i circa en halvtime mens barna hans drar ut for å spise. Og så dør han mens hun sitter der.
– Det var litt mye på to måneder.
Foreldrene og andre rundt henne ble veldig redde for var at hun skulle bli traumatisert, men Astrid opplevde det helt annerledes.
– Det var trist, men jeg fikk se at døden kunne være noe fint og naturlig også. Noe forventa. Sykepleierne sa at han fikk lov å slippe taket, og han hadde levd et godt og langt liv. Han var ikke 16.
Astrid og AUF mener det høyreekstreme tankegodset og rasismen terroristen representere har blitt alt for lite snakket om i ettertid. Astrid peker på at terroristen er vokst opp i vårt samfunn.
– Det har ikke oppstått i et vakum, og vi har et oppgjør og ta med oss selv som norsk samfunn. Vi kan ikke skylde på noen andre.
Det hjalp at farmora hennes forstod frykten hennes for det høyreeksteme tankegodset.
– Hun opplevde krigen, og jeg terrorangrepet. Det er ikke helt det samme, men likevel noe av det samme hatet og den samme ideologien.
Farmora hennes levde under krigen fra hun var 10 til hun ble 15 år.
– Hun fikk meg til å forstå at noen ting må man bare leve med. Og det var litt godt. Hun fortalte at hun fortsatt syntes det var ubehagelig med lysglimt inn på rommet, men at hun tenkte at, dette må jeg kanskje leve med til jeg er 90. Det er noe greit med å avfinne seg med det og. Slippe å tenke at det hele tiden er et prosjekt som må forbedres med en sjøl. Noen ting bare er sånn. Du kan snakke om det, og det hjelper kanskje, men du kommer fortsatt til å kjenne det inni deg.
Astrid følte at det var mye som måtte fikses etter 22. juli.
– Det ble et mål. Et mål om å komme tilbake til normalen, men det er en ny normal.
Les også: Portrett av Grace Bullen – Også barn kjenner på at de ikke er gode nok på grunn av hudfargen sin (+)
Artikkelen fortsetter under bildet.
Astrid til venstre, og kusina med matchende Spice Girls-antrekk. Foto: Privat.
Da hun var liten hadde hun en barnslig gudstro. Hun ba til Gud når hun mista nøklene, og lovet å bli ordentlig kristen hvis han hjalp henne å finne dem. Bedehus og tro var en tilstedeværende del av oppveksten, med troende besteforeldre. Én gang ble hun kastet ut av søndagsskolen fordi hun ville synge «Wannebe» med barndomsfavorittene Spice Girls som liten. Og i tenårene da hun meldte seg inn i AUF var hun helt på «religion er opium for folket»-linja.
Men etter Utøya ble hun sint.
– Jeg tenkte at det går hvertfall ikke an å tro på en Gud når det er her er mulig.
Men så opplevde hun Domkirken og andre minnestunder i religiøse rom som samlende.
– Det var et sted der folk kan dele sorg så naturlig. Det blir liksom et opphøyd sted.
Hun syns biskop i Oslo Kari Veiteberg har holdt en av de sterkeste talene etter 22. juli. Hun ser på henne som et forbilde, og en som taler tydelig i mot antifeminisme. Hun har vanskelig for å tro at verden er skapt, men...
– Jeg hadde sikkert døpt barna mine. Det er jo litt dumt å stå foran perleporten og ha sagt nei, liksom.
ASTRIDS FEM FAVORITTER:
Musikk: Det må bli Spice Girls. Jeg og søskenbarnet mitt hadde matchende Spice Girls-joggedresser. Jeg vet ikke hva det var, at de var på pepsi max flaska eller fordi det var Girl Power. Astrid var ett år da de slapp debutlåta, og fire da de ga seg, men legendene levde videre gjennom eldre søskenbarn.
Film: Jeg er veldig glad i Gudfaren-trilogien. Jeg så de første gang i jula 2019, og nå er det favorittene.
Bok: Helga Flatland sin trilogi som starter med «Reis hvis du kan, bli hvis du må». De bøkene som beskriver sorg aller best. Fire venner reiser til Afghanistan, men bare en kommer hjem i live. Hun får oss til å forstå mennesker, og hvordan sorgen faktisk er i hverdagen.
Mat: Taco. Og Bacalao, men Taco er lettere å lage.
Sted: Klubba i Kristiansund. Kristiansund er en by der folk har sterke følelser. Og mye temperament. Kanskje fordi vi handle mer med Portugal enn Oslo før i tida.
---
Astrid WIlla Eide Hoem
- Født 4. januar 1995 i Kristiansund
- Ble valgt som ny leder av AUF den 18. oktober 2020
- Er den yngste lederen på 45 år
- Har vært medlem av AUF siden hun var 14 og hatt flere verv, deriblant politisk rådgiver og nestleder.
- Har tatt en bachelor i Utviklingsstudier på UiO, og gikk én uke på master i Samfunnsgeografi før hun ble nestleder.
- Vil jobbe for å få på plass en generasjonskontrakt som sikrer at alle politiske avgjørelser tar hensyn til ungdommens framtid i alle saker. Særlig klimakrisen, arbeid, bolig og pensjon.
---
