FUKUSHIMA (Dagsavisen): 11. mars 2011 skjedde det ikke stort hjemme hos Mieko Okuba (59) og svigerfaren Fumiyu på 102. Riktignok rystet et jordskjelv målt til ni på Richters skala havbunnen og sendte en enorm flodbølge inn mot land ikke langt fra huset deres. Men det var på andre siden av åsen. Kun én tallerken falt ned fra en hylle og knuste i huset i landsbyen Iitate, 45 kilometer nordvest fra atomkraftverket Fukushima Daiichi.
Selve atomkraftverket hadde verken Mieko eller Fumiyu tenkt stort over. Det hadde ligget i flere tiår der på andre siden av åsen. Ingen av dem hadde noen gang sett det. Ingen hadde tenkt noe videre på det siden det ble bygd i 1971. Det skaffet strøm, ferdig med det.
10. april sluttet livet. Mieko hadde som vanlig laget kveldsmat til svigerfaren, som hun bodde alene sammen med i et romslig hus i utkanten av tettstedet ute på den japanske landsbygda. Huset som svigerfaren hadde bodd i siden dagen han ble født i 1910, for 102 år siden. De to satt og så på TV-nyhetene, slik de hadde gjort hver kveld siden jordskjelvet. Nå var de veldig klar over atomkraftverket. Dag for dag kjempet arbeiderne inni det en desperat kamp for å unngå en full atomkatastrofe. Ikke langt fra dem var folk evakuert på grunn av strålingen som allerede slapp ut. Men ingen hadde sagt noe om at det ikke var trygt der de bodde. Før denne kvelden. Men på TV denne kvelden fortalte nyhetsoppleseren at alle de 5.946 innbyggerne i Iitate måtte evakuere så fort som mulig. De var blitt utsatt for farlig stråling i 30 dager.
- Må vi virkelig dra? spurte Fumiyu svigerdatteren.
- Ja, de sier det på TV.
- Jeg vil ikke dra noe sted. Jeg vil ikke dra.
Ville dø i huset
Fumiyu fortsatte å gjenta disse ordene: Jeg vil ikke dra. Så gikk han og la seg som vanlig i nitida. To timer senere så svigerdatteren ham gå på do. Da hadde han kledd på seg finklær. Det var siste gang hun så ham i live.
Neste morgen kom ikke Fumiyu ned til frokost. Da Mieko gikk inn på rommet hans, så hun først madrassen ligge urørt på gulvet. Så fant hun svigerfaren. Han hadde hengt seg i reima fra sin egen medisinpose, fra et håndtak i kommoden kona tok med seg inn i huset da de giftet seg for 85 år siden.
- Jeg skjønte det ikke før etterpå. Han hadde hele tida tenkt at han skulle dø her. Å måtte flytte var mer enn han klarte, gråter Mieko. I over en time har hun fattet sittet og fortalt om hvordan livet forsvant da hun ble tvunget til å flytte. Når hun begynner å fortelle om svigerfaren, slutter ikke tårene.
- Hvorfor må en 102 år gammel mann ta sitt eget liv? Hadde det ikke vært for atomulykken, hadde han fortsatt sittet her sammen med oss.
Psykiske sår
Miekos historie er én skjebne blant svært mange. 340.000 mennesker måtte forlate hjemmene sine på grunn av tsunamien. 320.000 av disse har ennå ikke kunnet vende hjem. 100.000 av disse er atomflyktninger etter at nedsmeltingen i Fukushimakraftverket sendte radioaktiv stråling innover i det idylliske landskapet ikke langt nord for Tokyo. De aner ikke når de får vende hjem, eller om de noensinne får det. Mange av dem ble i flere uker utsatt for stråling uten at myndighetene fortalte dem noen ting om farene.
Ingen fysiske stråleskader er påvist. De tar lang tid å finne ut av. Men de psykiske sårene er mange. Oppvåkningen var brutal i et samfunn der en var oppdratt til ikke å stille kritiske spørsmål til myndighetene. Nå er kritikken nådeløs.
- Myndighetene sa ingen ting til oss på flere uker. De visste vi levde i fare. Hvorfor sa de ikke noe? spør Akino Konno. Den 80 år gamle kvinnen sitter på en benk i en brakkeby noen kilometer fra Iitate, en av mange som er reist for å huse atomflyktningene. Det er rent og pent, blomsterranker snor seg langs blikkveggene, en nærbutikk er satt opp ved enden av konteinerbyen. I en liten samlingssal holdes trim for eldre.
Men det er en stor overgang fra en enebolig på landet hvor en har bodd i 80 år, til et brakkerom på ti kvadratmeter.
- Jeg har nesten ikke plass til sovematta mi. Jeg har ikke plass til besøkende. Og jeg føler meg så ensom her, sier Konno.
Da landet våknet
Fukushima var en brutal oppvåkning for hele Japan. Før 11.3.2011 fantes det knapt kritikk mot landets atomkraft. Alle vi snakker med, sier det samme: Vi hadde aldri trodd at atomkraften skulle være farlig. Den har alltid vært der. Vi trodde myndighetene hadde kontroll.
Nå er kritikken overalt. Hver fredag holdes demonstrasjoner mot atomkraft utenfor Statsministerens kontor. I sommer fylte hundretusener gatene i Tokyo. Husmødre og bedriftsledere gikk ut for å demonstrere, i et land hvor offentlige protester sitter langt inne.
- Fukushima avslørte for folk at det er noe alvorlig galt med måten dette landet styres på, sier litteraturprofessor Norihiro Kato ved Waseda-universitetet i Tokyo. Han har engasjert seg sterkt i debatten, og skrevet bok om etterspillet etter atomulykken.
Rett nok var tsunamien av en størrelse det var vanskelig å forberede seg fullt ut på. Men de ansvarlige hadde ikke forberedt seg i det hele tatt. Det var et sjokk da en minister gikk av, og gråtende på direktesendt TV innrømmet at myndighetene hadde sviktet i sin sikkerhetsoppgave.
Så kom den offisielle granskingsrapporten, Japans gjørvkommisjon. Den fastslo at japanske myndigheter trodde på myten de selv hadde skapt om atomsikkerhet. Ingen hadde øvd på hva de skulle gjøre om noe galt skulle skje. Kommisjonsformann Kiyoshi Kurokawa, som Jens Stoltenberg møtte i Tokyo i går, la skylden på «vår instinktive lydighet; vår motvilje mot å utfordre autoriteter; vår forkjærlighet for å holde oss til planen; vår gruppetenkning og vår selvgodhet».
Jorda må vekk
Også Mieko Okuba har mistet troen på myndighetene. De sier hun ikke lenger får bo i huset hvor hun har tilbrakt de siste 40 årene. Men hun sniker seg til å overnatte der innimellom likevel. Hun klarer ikke å venne seg til det nye livet i en ettromsleilighet i storbyen.
Tre-fire ganger i uka kjører hun den timelange turen tilbake for å mate hunden og katten som fortsatt bor i det tomme huset. Men grønnsaksåkeren og rismarkene hun levde av å dyrke, ligger brakk. Hun serverer søtpoteter, men beklager at både poteter og saus er kjøpt i butikk. Mens vi sitter og spiser, kommer en kassebil plutselig inn på tunet. Tre menn i hvite vernedrakter og masker stiger ut. Selskapet Tepco, som driver kraftverket i Fukushima, reiser rundt og måler stråling. Dette er første gang de kommer hjem til Mieko, halvannet år etter ulykken.
De finner ikke mye stråling. Men så har også Mieko selv dekontaminert hele eiendommen. Det betyr å vaske alle fasader, fjerne vegetasjonen og bytte ut de ti øverste centimeterne med jordsmonn. Dette gjøres nå i hele det vidstrakte landbrukslandskapet som er evakuert. Likevel er det umulig å si om strålingen vil bli så lav at folk kan flytte tilbake.
I takrenna finner målerne stråling. Der er det jevnt tilsig av nytt vann.
- Jeg prøver å ikke tenke på strålingen. Jeg kan jo verken se den, smake den eller lukte den. Alt er som før her, sier Mieko. Bortsett fra at alle menneskene er borte.
En kostbar affære
Alt er som før. Og alt er borte. I sentrum av Iitate står nærbutikken tom. «A-Coop stenger 30.6 på grunn av atomkatastrofen. Takk for at du brukte butikken vår» står det på en papirlapp på døra. Frisørsalongen lenger bort i gata er også tom. To frisørstoler av den gamle, skinnbelagte typen mangler. De er flyttet til en brakke langs hovedveien ti kilometer unna. Der prøver ekteparet Kimiko (48) og Tsuyoshi (51) Sakamoto å starte livet og virksomheten på ny.
- Vi savner det gamle livet. Og de gamle kundene, sier Kimiko. Før var de bygdas faste frisører, og bodde i andre etasje over salongen, som Tsuyoshis bestefar startet for hundre år siden. Nå kjører de én time hver vei til jobb fra brakkeleiligheten hvor de bor. Og det er ikke mange kunder igjen.
Inntil videre får paret erstattet inntektene de har mistet av Tepco. Men når dette bidraget tar slutt, vet de ikke hva som skjer. Ulykken har kostet mange mye. Dyrest har den vært for Tepco, selskapet som driver en rekke av Japans atomreaktorer. 120.000 mennesker har søkt om kompensasjon fra selskapet. Selskapet anslår ifølge Washington Post at det til slutt vil betale ut minst 180 milliarder kroner bare i erstatning. I tillegg kommer utgiftene til det ødelagte kraftverket og inntektstapene. I sommer holdt selskapet på å gå konkurs, og måtte kjøpes ut av japanske myndigheter.
- Atomkraften har vist seg å bli svært kostbar for Japan. Det hadde vært enormt mye billigere å satse på alternativ energi for lenge siden, sier norske Frode Pleym, som jobber for Greenpeace i Japan.
Den store debatten
Nå er Japan kastet ut i en omfattende debatt om landets energiframtid. Atomkraften sto for 30 prosent av energiforsyningen. I midten av september bestemte regjeringen seg for å fase ut alle kraftverkene innen 2030. Krafttapet skal erstattes med en massiv satsing på grønn energi: Vindkraft, solceller, bølgekraft.
- Dette kan bli en energipolitisk revolusjon. Japan har fra naturens side alle forutsetninger for å lykkes, sier Frode Pleym.
Men det er langt fram. Myndighetene har allerede moderert løftene, og tillatt at allerede prosjekterte kraftverk bygges. Industrilobbyen presser hardt på for å få dem til å snu helt. Blir det regjeringsskifte neste år, kan løftet forsvinne helt. Og mange mener alternativet ikke vil bli grønt, men mer import av gass og kull.
Det ble det da alle Japans 54 reaktorer ble stengt ned for sikkerhetssjekk etter ulykken. Over natta forsvant 30 prosent av energien. Det førte til problemer for industrien. Men også til at japanerne begynte å spare på strømmen.
I et land der folk har samme forhold til strømforbruk som nordmenn - det er bare å skru på og la det stå til - måtte folk plutselig rasjonere.
- Japanerne klarte faktisk å spare på strømmen. Det viser at det er mulig å legge om vanene sine, om man bare må, sier Frode Pleym.
Trenger strøm
- Om jeg vil avskaffe atomkraft helt? Det er et vanskelig spørsmål, sier Mieko Okuba i huset sitt i Iitate. Meningsmålingene viser et flertall for å fase ut kjernekraften, men mange er fortsatt usikre.
- Selvsagt vil jeg personlig bli kvitt den, den har jo ødelagt livet mitt. Men jeg skjønner at atomkraft er en viktig grunn til at vi kan leve i et avansert samfunn. Vi trenger jo strøm.
Bak henne har TV-en vist gamle samuraifilmer og TV-shop gjennom hele vårt fire timer lange besøk. I et hus hvor ingen lenger bor.
ivar a. iversen@dagsavisen.no
