I utgangspunktet var imidlertid disse to temmelig kunstnerne forskjellige – både av gemytt og i malerisk uttrykksform.
Som guttunge kunne nok odelsgutten Bernhard Hinna ha inspirert Vilhelm Krag til hans senere oppfordring til den norske folkesjelen: «Brøyte seg rydning i svarteste skog. plass til ei stue og muld til en plog», mens fotograf-avleggeren August Jacobsen kunne ha sitert Hjalmar Ekdal i Vildanden da han utbrøt: «Gi meg fløyten!». Allerede som 11-åring trakterte han nemlig det instrumentet i det som den gang ble beskrevet som byens symfoniorkester.
Selv om det fantes også atskillige andre ulikheter mellom dem – August marsjerte til tonene fra en bryllupsmarsj tre ganger mens Bernhard nøyde seg med en – fant de imidlertid begge fram til den danske maleren Kristian Zahrtmann. Han hadde brutt med de offentlige danske kunstskolene og startet sin egen. I alt 50 norske malere av ulike sjangere, fikk sine innføringer i billedkunstens verden fra dansken.
I de 23 årene han drev sin Kunstnerne Studieskole, ble det stadig sagt at «Zahrtmann hadde sjeldne pedagogiske evner». Det ble ellers skrevet om han at «hans praktelskende, glødende koloritt med dristige fargekombinasjoner (gult-fiolett) og de ofte bisarre motiver, gjorde ham til en isolert skikkelse i naturalismens fransk-orienterte danske kunst».
Det fantes også en annen likhet med de to temmelig jevnaldrende August Julius Jacobsen og John Bernhard Jonassen Hinna – de har begge fått de delene av sine dåpsnavn som de foretrakk og dermed selv brukte – pent plassert på gateskilt i Stavanger.
August Jacobsen ble født i Stavanger den 9. august i 1868. Faren var stuert, men hadde sagt farvel til bøljan den blå, giftet seg med Anne Louise Christine fra Schleswig-Holstein, og slått seg ned som fotograf i hjembyen. August Jacobsen ble av faren satt i lære som fotograf med sikte på at han skulle overta farens fotoforretning. Mens han studerte i Tyskland i 1877, døde Augusts far og tre av hans søsken, Carl Johan, Louis Anton og Hannchen. De led alle samme triste skjebne, de døde av datidens pest og plage, skarlagensfeber.
August dro fra Tyskland og kom hjem for å overta farens forretning I fritiden malte han og traktere ellers sin fløyte og sin cello. Det var maleren Jacob Sømme som ble oppmerksom på hans maleriske talent, og introduserte han for malere som Kitty Kielland. Eilif Petersen, Sigurd Moe og andre av datidens malere som hadde Jæren som felles inspirasjons-arena.
Hvor skal du ligge i sommer, Bernhard?
— -
Utvilsomt var det denne kunstneriske kontakten som gjorde at August Jacobsen byttet bort fotografiapparatene med malerpenslene og staffeliet. Han sa farvel til den familiære forretning og dro til Paris for å utvikle sin malerkunst. Gjennom tiår markerte han seg sterkt på den norske kunsthimmelen. Han var imidlertid en sammensatt natur – både ironisk og nærtagende på samme tid – som hans nære venn Gabriel Scott beskrev slik: «Han er et mollmenneske som mer enn en gang har stått i veien for sin egen velferd …»
Krigsårene ble en sterk påkjenning for ham, og en tiltagende døvhet gjorde at han kjente seg mer og mer ensom. Han døde i 1955, og det het i nekrologen at «i de siste årene har han vært syk, og det er lenge siden hans mange beundrere har sett noe nytt kunstverk fra hans hånd. Men i sitt rike kunstnerliv satte han sterke spor etter seg, både i hjembyens og i landets malerkunst. I Stavangers kunstliv var han en markant personlighet, æresmedlem av Stavanger Kunstforening, og representert i det faste galleri med en rekke ypperlige bilder. Hans fine landskapsbilder og treffsikre portretter har en naturlig heders plass i mange hjem i byen».
Om minneutstillingen i kunstforeningen året etter hans død, skrev Georg Backer Berg at «denne store mønstringen av August Jacobsens kunst viser, tydeligere enn noen utstilling bar gjort det før, hans frodige talent, hans store allsidighet og omfattende register og, ikke minst, hans seige vilje til å kjempe seg igjennom tilsynelatende uovervinnelige hindringer. Vi ser hvordan han utrettelig søker på ny, uten å kunne slå seg til ro med innvunne resultater i en jevn og trygg produksjon. August Jacobsen gikk stadig til sitt staffeli i spenning. Skulle han oppleve den lykke å male et bilde han kunne være helt og fullt tilfreds med?
Men selv følte han seg aldri tilfreds med det han gjorde. Han kunne svinge penselen med festivitas når det passet ham, men kunne aldri slå seg til ro med at han hadde -funnet sin form som det heter. Han ble aldri virtuos, aldri rutinert, arbeidet var for spennende til at han kunne gi seg til å flyte på talen tet, derfor prøvde og eksperimenterte han og skapte seg svære vanskeligheter helt opp i alderdommen»
Da Bernhard Hinna fylte 75 år i juni i 1946 fortalte han til journalist Ingvar Molaug en gammel anekdote. «Eg huske malerkollega Sigurd Moe alltid spurte meg: Hvor skal du ligge i sommer, Bernhard?» Akkurat så eg hadde tid te å ligga om sommaren.»
Bernhard Hinna hadde nok verken tid eller anledning til å ligge i ro om sommeren. Ved siden av malingen, drev han gården sin. Det var ikke aktuelt for han å gi slipp på ættegården. Selv om han fra barndommen visste at han ville drive gården, var han heller ikke i tvil om at han ville bli maler – og han fikk av foreldrene anledning til å følge sin drøm. Til å begynne med malte han hos gamle Bennetter på Sola, og siden hos Valentin Kielland. Deretter ble Alexander Kielland, også Bernhard Hinnas gode fe. Kielland tok seg av ham og hjalp ham på alle vis.
Til verdensutstillingen i Paris i 1900 sendte Hinna inn bildet «Myrende» – «en hvit hest foran en kjerre i et varmt kveldslys. Han fikk den franske republikks sølvmedalje for det bildet. Det henger nå i Nasjonalgalleriet i Oslo. I årene som fulgte var Hinna med på flere store kollektivutstillinger i utlandet og deltok også jevnlig i på statens høstutstillinger. Han er representert på de faste galleriene i Trondheim, Bergen og Stavanger, og la opp til en større separatutstilling i kunstforeningen i Stavanger i anledning 75-årsjubileet.
Ingvar Molaug ga Bernhard Hinna denne attesten i forbindelse med den retrospektive utstillingen: «Da får en høve til å se de siste bildene hans. Det blir en mønstring av en bunn hederlig og ærlig kunstners lange arbeidsliv. For redelighet og sannhet er det som alltid har preget Hinnas kunst.
Han går der ute i tunet silt i sin 75-årige sommer og hans sinn er framleis åpent og mottakelig for den skjønnhet som lyser imot fra solglitret over en mosegrodd steingard og fra det skiftende lysspillet over marker og tun og bakker. Han eier evnen til å se det store i det små og til å begeistres og bli henrykt over dets skjønnhet. Og da har det ingen nød med å bli gammel, med å gå hen og bli hele 75 år. Om denne utstillingen skriver Georg Backer Berg at «kolleksjonen ikke omfatter på langt nær alle de beste billedene i Hinnas produksjon. Likevel forteller den om en rikt utstyrt kunstner, hvis fornemste egenart ikke egentlig ligger i de soltindrende landskaper som har gjort ham så populær, men i billeder som «Eventyrforteller», «Dans», «Sigøynere» og lignende.
I grunnen er det rart at han har ofret så meget tid og interesse på landskapet som spesialitet, når han har en så rik åre på et felt, som selv om det meget vel kan omfatte landskapet (som i «Dans» og «Sigøynere) egentlig innebærer noe helt annet. Hinnas talent spenner nemlig over et langt sterkere register enn det han vanligvis benytter i landskapene» skriver Backer Berg som ellers finner grunn til å klage over rammen som omkranser bildet «Eventyrforteller». Den er «høyst uheldig» som det påpekes. Backer Berg år ut fra at det er Hinna som selv har skåret den ut i et «lettsindig øyeblikk». Han konkluderer imidlertid med en klar oppfordring til publikum at dersom de har gått forbi dette bildet på grunn av rammen, bør de ta turen tilbake til kunstforeningen. «Bildet i seg selv, er vel å beskue flere ganger», påpeker Georg Backe.
Fra minneboken til en felles venn
Forfatteren Olai Aslagsson har begge de to malerne Bernhard Hinna og August Jacobsen behørig notert i sin minnebok. Han fortalte meg en gang at «da jeg tumlet og red rundt på de amerikanske præriene, skrev August Jacobsen om kunst i i Stavanger Aftenblad. Mor sendte meg et utklipp av en artikkel som handlet om en utstilling av min bror, Emil Abrahamsen, og hvor det blant atskillig annet sto: «Før var hans tone ikke alltid ren, nå han stemt og er begynt å spille sin egen melodi – stille, enkelt og harmonisk».
Og så hadde min mor streket under en setning som tydeligvis hun var enig i – og kanskje litt stolt av også. Jeg fikk imidlertid aldri spurt henne om hvorfor hun hadde gjort det. Uansett lød de understrekede ordene: «Abrahamsen gir seg ikke ut for å være noe annet enn det han er, en ærlig og strevsom kunstner som sulter seg gjennom livet».
Nå skulle vel ikke Emil komme til å sulte gjennom hele livet. Vi hadde mye moro sammen, kanskje spesielt når hans gode venn maleren Bernhard Hinna var med. Det var en virkelig fornøyelig person som jeg hadde stor sans for. Han drev gård, men det var nok paletten som tiltrakk han mer enn plogen.
Kan du kje be kunå om å venta litt, eg holle jo på å mala.
— -
Jeg husker for eksempel en episode som Emil likte å fortelle. Bernhard satt og malte et motiv hjemme på Hinna da kona kom springende og sa at han måtte komme med en eneste gang for ei av kuene var i ferd med å kalve. «Hørr», svarte Hinna, «kan du kje be kunå om å venta litt, eg holle jo på å mala».
En annen episode som jeg husker godt, var den gang Bernhard Hinna hadde kjøpt seg en bil som han ville bruke når han skulle ut i naturen for finne sine motiver. Han inviterte også gjerne folk med på biltur, uten at det ble noe av disse turene. Det ble med invitasjonen.
Hinna hadde forklaringen på rede hånd da han ble spurt om bilturene som aldri ble realisert. «Bilen», svarte Bernhard Hinna med forundrede stemmebånd. «Den har eg selt. Det va ei fillerens greia med heile bilen skal eg sei dokkor. Kan dokkor fatte det – at når eg satt og kjørte ud øve og såg någe rektigt flott – så visste eg ikkje orde av det før han han kjørte rett i veidå med meg».
