− Jeg tenker egentlig ikke så mye på at vi er damer og menn her − vi er likeverdige. Dette er en plass hvor vi alle får mestring og ser at vi er gode på hver våre ting og sammen, sier Julie Trommald til Rogalands Avis.
Hun er én av fire som er de eneste kvinnene i Redningsselskapet i Stavanger − sammen med 61 menn. Redningsselskapet jobber aktivt med å rekruttere flere kvinner, og så langt har de fått med seg en del kvinner inn i en mannsdominert tjeneste. Onsdag 8. mars stiller de første gang med et rent kvinnelag på vakt på redningsskøyten i Stavanger − altså ikke et mannskap, men et «kvinnskap».
− Det å være del av Redningsselskapet er frivillig og ubetalt. Du må være innstilt på å legge ned 200 timer i året på dette, både i tjeneste og på kurs av ulike slag. Dette er rett og slett en hobby for oss, forteller Kristin Setterdahl.
Så, hva fikk disse damene til å velge denne hobbyen, som er litt utenom det vanlige?
− Jeg hadde lyst å prøve noe nytt, og så liker jeg jo fart og spenning. Dette er utrolig givende og betydningsfullt. Vi har et kjempebra samhold, og redningstjenesten består slett ikke bare av «hardbarka sjømenn». Alle her er opptatt av det samme og det å gjøre sjøen trygg, svarer Therese Håvardstein.
Hellen Andrews er det nyeste tilskuddet blant kvinnene i Redningsselskapet i Stavanger:
− Jeg hadde lyst på en ny hobby, og så liker jeg action. Det var Therese som snakket så fint om at det å være her ga glede og mestring, så det var det jeg ville bli en del av.
− Viktig for beredskapen
På kaien møter RA Tarjei Sandnes, som er regionrådgiver i Redningsselskapet i Stavanger. Han mener det er kjempeviktig at det er kjønnsbalanse:
− Vi er alle forskjellige og bidrar ulikt. Det er viktig at det kommer andre synspunkt enn de fra «gutteklubben grei». Beredskapsmessig er det bra å ha med damer, for de takler gjerne situasjoner på en annen måte enn menn. Der menn er mest opptatt av det praktiske, som å stoppe blødningen eller få has på båten, er kvinnene også opptatt av det medmenneskelige og den psykiske biten, sier Sandnes, som er opptatt av å presisere at det ikke alltid går an å generalisere hvordan kvinner og menn oppfører seg i tjeneste.
På landsbasis er det 15,2 prosent kvinner i Redningstjenesten, mens i Stavanger er det 5,7 prosent − altså fire kvinner og 61 menn.
[ Her er kvinnelige fondssparere best ]
Iransk tordentale
I Byparken ble det holdt taler og appeller fra ordfører Kari Nessa Nordtun, Romina Zadehkabir fra Iransk-Norsk kultursenter og Madelen Mæland fra Norske Kvinners Sanitetsforening, før 8. mars-toget gikk videre fra parken.
− Jeg står her i dag på vegne av mine søstre. Iransk kvinnekamp har lange historiske røtter. For akkurat 44 år siden, den 8. mars 1979, marsjerte iranske kvinner ut i gatene for å demonstrere mot tapte rettigheter. Det iranske regimet har i årevis tatt fra kvinnene rettighetene og undertrykket dem. Dødsfallet til Mahsa Amini har utløst kraftige demonstrasjoner i hele verden. Flere demonstranter er allerede hengt i Iran, sier Zadehkabir fra paviljongen i Byparken.
− Alle kvinners kamp om frigjøring er knyttet sammen, avslutter hun til stor applaus fra de mange frammøtte.
− Fokuset på kvinnehelse er en skamplett
Madelen Mæland fra Norske Kvinners Sanitetsforening var neste kvinne som skulle tale, og hennes tema var kvinnehelse:
− Vi mangler i dag viktig kunnskap om kvinnehelse. Mange kvinnesykdommer er usynlige, som psykiske sykdom, hormonforstyrrelser og overgangsplager. Undersøkelser viser at mange mener forskning og behandling av kvinnehelse er lavrangs. Mye arbeid er gjort, men mye gjenstår, sier Mæland.
Ordfører Kari Nessa Nordtun fulgte opp Mælands appell:
− Fokuset på kvinnehelse er en skamplett!
− Vi er samlet her i kveld for å feire, protestere og endre. Vi er samlet for kvinner i Iran som frykter hijab-politiet, og kvinner i Ukraina som flykter med barn under armen. Kvinner utgjør 70 prosent av verdens fattige. Millioner av kvinner verden over får fortsatt ikke bestemme over egen kropp. Hvis noen lurer på om vi fortsatt trenger 8. mars, er svaret «ja». Likestillingskampen er en frihetskamp, roper en tydelig preget Nordtun fra paviljongen.
− Denne dagen handler om likestilling, og da skal vi heller ikke glemme menn. Gutter sliter mest på skolen, og menn topper selvmordsstatistikken, tillegger hun.
[ Årets paroler: Håper dette er siste gang de går i tog for dette ]
[ Flere kvinner inn i AS: − Å motbevise tvilerne var min største motivasjon ]
