Innen bioteknologi snakkes det mye om hva som driver aldringsprosessen, og forskerne snakker i dag om aldring som en sykdom som kan kureres. David A. Sinclair, professor ved Institutt for genetikk på Harvard og mest kjent for sitt arbeid med å forstå hvorfor vi eldes og hvordan vi kan bremse effekten av aldring, har sagt at han tror det første mennesket som vil bli 150 år allerede er født.
På det mer kommersielle plan innen helse- og skjønnhetsbransjen er anti-age et godt innarbeidet begrep, og i dag har kostholds- og treningseksperter tatt det ett hakk videre ved å snakke om biohacking. Å lure cellene i kroppen til å ikke eldes, gjennom livsstilsendringer. Men hva er det ultimate målet? Evig liv?
– Det er et stort og grunnleggende spørsmål, og tanken er at døden er en sykdom som skal helbredes, sier Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo.
Han har et stort faglig og faglitterært forfatterskap bak seg, med bøker som «Syv meninger med livet» som han skrev etter at han selv opplevde en livskrise da han ble kreftsyk. Han tror den evige jakten på ungdomskilden handler om det moderne menneskets klokkertro på teknologisk kontroll.
– Jeg vil tro at noe har å gjøre med en moderne tanke om utvikling og fremskritt. Men mye skyldes også at vi vil ha kontroll. Vi kontrollerer hverandre hele tiden, kanskje får vi litt hybris der vi tror vi kan kontrollere vår egen dødelighet også? sier han og mener svaret muligens finnes i våre oppfatninger om hva vil det si å være menneske.
Fra et evolusjonsperspektiv er ikke spørsmålet hvorfor vi ikke kan leve evig, men hvorfor vi fortsetter å leve flere tiår etter at vi ikke lenger forplanter oss.
— Thomas Hylland Eriksen, sosialantropolog
– Er det å være en individualist som skal proppe seg med piller, trene og drive med biohacking for å forlenge livet? Eller handler det om å overgi seg til noe større, og akseptere at du ikke kan bestemme over alt selv? undrer han.
– Fra et evolusjonsperspektiv er ikke spørsmålet hvorfor vi ikke kan leve evig, men hvorfor vi fortsetter å leve flere tiår etter at vi ikke lenger forplanter oss.
Gammel idé
Nylig intervjuet Dagsavisen doktor Emil Kendziorra, grunnleggeren av et bioteknologiselskap i Tyskland som tilbyr kryokonservering av kroppen din når du dør. Målet er å kunne vekke deg til live en gang i fremtiden når vitenskapen har funnet et kur for det du døde av.
– Transhumanismen består av mange ganske ulike retninger. En retning er biohacking, hvor man skal forsøke å gjøre ting med kroppen som gjør at cellene ikke lenger aldres, noe som ligger i forlengelsen av medisin. Og så har vi de mer ekstreme variantene, som kryonikk – altså å fryse ned kroppen når vi dør i håp om at vi skal kunne gjenopplives en gang i fremtiden når vitenskapen er kommet lenger, sier han og fortsetter:
– I tillegg kommer de mer moderate variantene folk driver med, som å drikke rare smoothies og trene på bestemte måter, kanskje innta testosteron hvis du er mann. Alt sammen i håp om å forlenge livet. Om det funker er selvfølgelig et annet spørsmål, sier Thomas Hylland Eriksen, som har liten tro på at du vil oppnå evig liv ved å jogge og spise gulrøtter hver morgen.
Han minner om at drømmen om evig liv ikke er ny, og at de fleste religioner har en forestilling om hva som skjer når det jordiske livet tar slutt.
– Min kollega Annelin Eriksen forsker på transhumanisme, og har nylig utgitt boken «Evighetsmennesket», som både er lærerik og skremmende lesning. Dette er noe mennesket har drømt om siden oldtiden. Vi finner det i gamle eposer fra antikken, til og med i «Gilgamesh» som er det eldste, episke diktet vi kjenner til, sier han.
[ – Hvis det suger å dø, hvorfor er vi ikke udødelige ennå? ]
At forskningen på området er blitt mer kommersiell og med økende interesse fra «folk flest» tror han skyldes at vi har fått andre tanker og verdier.
– En viktig årsak er at religionen har mistet mye av sin kraft i vår tid. De aller fleste religionene gir en forestilling om at når kroppen dør skjer det ting etterpå. Men løftet om paradiset er ikke overbevisende for så mange av oss, dermed skal vi liksom forsøke å gjøre noe med det menneskelige i stedet, sier Hylland Eriksen.
Det er en tendens han sporer tilbake til slutten av 1700-tallet.
– Utvikling og fremskritt var ikke noe de snakket om i år 1500. Det var først etter den industrielle revolusjonen at folk fikk tanken om at livet kunne bli bedre her og nå på grunn av ideer om utvikling og fremskritt. Og det ble det også, for veldig mange. Når folk så at de kunne få et bedre liv her og nå istedenfor å få «pie in the sky when you die» som det heter i den sosialistiske sangen til Joe Hill, så mistet religionen mye av sin appell.
Fra et evolusjonsperspektiv er ikke spørsmålet hvorfor vi ikke kan leve evig, men hvorfor vi fortsetter å leve flere tiår etter at vi ikke lenger forplanter oss.
— Thomas Hylland Eriksen
Han mener den samme logikken gjelder om vi ser på den teknologiske utviklingen i vår tid.
– Teknologien har gitt oss raskere biler, bedre oppløsning på TV-skjermen, mobiltelefoner som er dobbelt så kraftige som datamaskinene vi hadde for bare litt over en generasjon siden, som fylte et helt rom. Det er en eventyrlig utvikling, og at noen tror at de også kan bruke teknologien til å leve mye lenger er uttrykk for den samme logikken. Det store paradokset, som det snakkes altfor lite om, er at det teknologiske fremskrittet som gjorde paradiset overflødig ikke ser så fristende ut når vi må ødelegge planeten for å få det til.
Etikk og logikk
Opp gjennom historien har medisinske fremskritt stort sett blitt ansett som positive. I dag er mange skeptiske til å tukle med grunnprinsippene for alt liv på jorda, nemlig å fødes for så å eldes og dø.
– For 200 år siden levde folk stort sett halvparten så lenge som nå. Og det skyldes ikke bare barnedødelighet som mange sier. Det skyldes også utviklingen innen medisin, med den har vi fått en enorm økning i forventet levealder over hele verden. Samtidig er det nå gått så langt at mange ikke lenger aksepterer premissene for liv og død.
Å ikke behandle en som er syk regnes som uetisk.
– Er det da ikke uetisk å si til en person uansett alder at hun eller han ikke skal få leve lenger dersom det var mulig?
– Det høres veldig brutalt ut. Det er jo ingen som ønsker at du skal dø av en sykdom dersom du kan reddes. Det kjemper vi imot, enten du er 20 eller 80, sier Hylland Eriksen.
Shopping
Desto bedre vi får det, desto mindre behov tror Hylland Eriksen at vi har for religion.
– Likevel vil mange si at mennesket har behov for noe å tro på?
– Ja. En fullassortert religion gir trøst. Ikke minst gjør den det mulig for deg å forsone deg med din egen og andres dødelighet. Det er det mange som ikke har skjønt når de bare ser på religion som barnslige misforståelser og autoritære patriarkalske maktstrukturer. Religion utfører tvert imot mange oppgaver, og for mange oppstår det et åndelig tomrom når den blir borte. Det er jeg ikke i tvil om.
I jobben som sosialantropolog har han kommet bort i mange både store, og mindre, såkalte stammereligioner. Han sier alle har til felles at de har svar på hva som skjer når du dør.
– Og de er stort sett enige om at døden ikke er slutten. Hinduer har reinkarnasjon og de store abrahamske religionene i Midtøsten har paradiset, som man også hadde i norrøn religion. Og i småskalasamfunn, for eksempel i Afrika, har mange ideen om at når en person dør blir vedkommende en forfedreånd, en veileder som man kan gå ut i skogen og snakke med. Når mennesker plutselig ikke har noen religioner lenger og tror døden blir det siste, da melder tanken seg om at man må sørge for ikke å dø.
Et engelsk ordtak sier: «When the going gets tough, the tough goes shopping». En fulltreffer, om vi skal tro Thomas Hylland Eriksen. Han mener moderne mennesker i dag fyller tomrommet med forbruk
– Som salige Ole Paus sa det for en del år siden: «Vi har alt, men det er også alt vi har». Med det mente han at vi har et hull i hjertet eller sjelen som må fylles med noe. Vi fyller det stort sett med forbruk, men det varer jo ikke. Så du må ut for å forbruke igjen, med en gang.
Oppløst ego
Hva som skjer når vi dør er et mysterium. I et intervju med Dagsavisen fortalte den amerikanske journalisten Michael Pollan om en opplevelse han hadde hatt da han testet LSD. Pollan var blitt nysgjerrig på mulighetene med bruk av psykedeliske stoffer etter å ha lest at forskere ved UCLA og New York University ga kreftpasienter i terminal fase stoffet psilocybin, som er det aktive virkestoffet i såkalt magisk sopp.
Tanken var å hjelpe pasientene å takle eksistensiell uro i møte med døden, og under en guidet tripp opplevde han selv en slags nær døden opplevelse der hans ego ble oppløst som en blokk med gule post-it-lapper som bare flagret ut og ble spredt for alle vinder.
[ – Det gjør veldig mye med frykten for å bli gammel. For frykten er jo å ikke bli gammel. ]
– Han sa det ga en følelse av velbehag.
– Det høres jo spennende ut. Kanskje er døden mer som Pollan snakker om, altså at du går tilbake inn i et kretsløp der du gir avkall på din individualitet, ditt ego. Du etterlater deg noe, men du overlater stafettpinnen til andre, og går selv inn i den store fortellingen om livet på planeten. Det er også noe vi finner i østlige tenkemåter, i deler av hinduismen og buddhismen. Målet er å oppløse selv’et fordi først da er du fri og oppnår nirvana.
Å gjøre livet her og nå evig, sette deg selv på en slags repeat-play synes han først og fremst lyder veldig egosentrisk.
– Det er bokstavelig talt unaturlig. Og det er noe grotesk over det også, som mange reagerer negativt på. Det kan jeg forstå, fordi det er mer korrekt å se på livet som en del av det store kretsløpet av alt som lever. Vi er her en kort stund, som en liten stemme i et stort kosmisk kor, og forsvinner, i likhet med alt annet levende.
– Om det ikke fødes noen nye mennesker, kan det kanskje ikke fødes nye tanker heller, kanskje?
– Det tror jeg er riktig. Om vi nå tenker på det som en slags utviklingshistorie, at det å være et menneske er en lang fortelling med en bestemt type struktur og oppbygging. Historien går gjennom ulike faser der du modnes på veien, men på et tidspunkt slutter du å utvikle deg videre, og da er det slutt, akkurat som i en god roman. Derfor tror jeg at det å skulle holde det gående, så å si trå vannet på ubestemt tid, ikke er noe mange ville oppleve som særlig tiltalende. Det skaper et bilde av livet som veldig statisk og repetitivt. Kanskje det bare handler om hedonisme, forbruk og ulike typer sanselige gleder og den type ting, og ikke om noe som er kumulativt. Litt trist, synes jeg.
– Hvorfor er det så trist synes du?
– Fordi vi har en plikt til å gjøre det beste ut av vår tilmålte tid, slik at vi kan etterlate oss noe. Og jeg husker noe evolusjonsbiolog Dag Hessen sa en gang, at for han var memene viktigere enn genene, fordi det var noe andre kunne ta videre. Memene er ideene du etterlater deg, de usynlige frøene du sår. Det er en veldig sosial og rasjonell måte å se livet på, og jeg syns det var fint at selv en biolog kunne se det. Og du nevnte egoisme, det er klart at drømmen om evig liv er ekstremt individualistisk, veldig California, sier Hylland Eriksen.
Revolusjon
«Noone here gets out alive». Den klassiske Doors-teksten holder ikke lenger i Silicon Valley. Der jakter man for alvor på evig liv. I september arrangeres festivalen RAAD (The Revolution Against Aging and Dying) for niende gang i Anaheim, Los Angeles. Festivalen er verdens største arrangement med fokus på anti-aldring, aldersreversering og lang levetid for et bredt publikum. RAAD beskrives som et arrangement der vitenskap møter lekfolk til seminarer, underholdning og fest som man forbinder med en festival.
Jeg må medgi at jeg syns det er grotesk og egosentrisk.
— Thomas Hylland Eriksen
– Det minner meg om styrtrike mennesker som vil til Mars, og som bygger kostbare overlevelsesrom med tanke på kommende katastrofer. Jeg må medgi jeg syns det er grotesk og egosentrisk, sier Thomas Hylland Eriksen.
– Hvorfor det?
– En ting er at dette er en løsning for de veldig privilegerte. Om det skulle bli muligheter til å forlenge livet drastisk skal ingen komme og fortelle meg at fattigfolk i Bangladesh vil få det samme tilbudet som en mangemillionær i New York. Det er litt som å reise til Mars for å rømme fra kriser som de selv har skapt ved å bli så rike. Litt sånn som også klimakriser og miljøkatastrofer er.
– Det andre som er litt usjarmerende er troen på at du selv er så viktig. Det er vel ikke for ingenting at det er så mange hvite menn i denne bevegelsen, sier Hylland Eriksen. Og legger til at selv er han fan av tanken om å bli kompostert når han dør.
– Da kunne jeg kanskje gi næring til noen eiketrær eller dyr. Det ville jeg oppleve som veldig meningsfullt, for da er du en del av noe som er større enn deg selv, nemlig den globale økologien.