Det er mørke tider. Ustabile despoter sitter med makta på alle kanter, flere av dem med tilgang på ekte atomknapper. Vi tukler med gener og med kunstig intelligens, feilbruker antibiotika og utrydder arter. Kloden koker snart over, og som om ikke det var nok, har Verdens helseorganisasjon trykket på fare-for-pandemi-alarmen på grunn av Wuhan-viruset, tidligere kjent som corona.
Daglig tikker det inn nye meldinger om stadig flere syke og døde. I Kina er den første varsleren død, og hele byer satt i karantene. Skip får ikke seile, fly nektes å ta av, og sykehus bygges i lynfart for å avhjelpe situasjonen. Samtidig melder børsen, bilbransjen og industrien generelt om at sykdommen kan få følger for produksjon, handel og økonomi.
Les også: En skitten amerikansk historie
Det minner om noe fra en bok. Mer spesifikt minner det om den satiriske dystopien «Severance» av kinesisk-amerikanske Ling Ma. Debutromanen kom på engelsk i 2018, og dersom norske forlag har fulgt med i timen, bør den allerede være under oversettelse til norsk. «Severance» har nemlig alt: en spennende fortelling, interessante karakterer, sylskarp samfunnsanalyse, og et rørende mellommenneskelig drama.
Saken fortsetter under bildet.
Hovedpersonen er kinesisk-amerikanske Candace Chen. Hun er en pliktoppfyllende og dyktig ansatt i et amerikansk firma som lager bibler, med ansvar for å følge opp den konkrete produksjonen i Kina. Da den oppdiktede infeksjonssykdommen «Shen-feber» sprer seg fra Kina til det ene landet etter det andre, i et tempo tilsvarende Wuhan-virusets, fortsetter hun bare å arbeide, selv om stadig flere kollegaer slutter å komme på grunn av sykdommen. Candace er nemlig blitt lovet en skikkelig bonus om hun står i jobben lenge nok. Den har hun ikke tenkt å gi fra seg. Ordet «severance» betyr både «sluttpakke», «oppstykking» og «avslutning». Romantittelen spiller ironisk på alle betydningene.
Les også anmeldelse: «En av Caroline Albertine Minors sju noveller skiller seg klart ut» (Dagsavisen+)
Til slutt er Candace alene igjen i et bokstavelig talt øde-lagt New York. Hun har ingen familie, ingen venner, ingen steder å dra. Hun hadde bare jobben. Drømte mest om materielle ting, slik hun som vestlig forbruker var opplært til å gjøre. Gjorde sin plikt, slik ansatte i rotteracet skal, og slik de som rammes av «Shen-feber» fortsetter å gjøre med zombie-aktig presisjon, bare uten ekte liv og vilje bak utførelsen. Indirekte byr «Severance» på elegant kritikk av kapitalismen – den viser fram hvor sjeleknekkende skadelig den globale forbruksøkonomien er for vanlige arbeidere på ulike nivåer verden over.
Alene i New York dokumenterer Candace byens raske endring fra travelt myldrende til øde forlatt i en fotoblogg, kanskje med håp om at noen ser det hun gjør. I hvert fall gjør hun det til teknologien begynner å svikte, i «Severance» som i dystopier flest. Bare bygningene, gatene, butikkene og boligene ligger der som før, fulle av mat og varer. Det er bare å ta for seg, noe både Candace og de andre overlevende hun etter hvert slår seg sammen med gjør.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
For forfattere av postapokalyptiske romaner er akkurat dét en åpenbar fordel med å la helten(-e) overleve en pandemi framfor en (atom-)krig, meteoritt eller naturkatastrofe: Menneskene dør, men infrastrukturen står uskadd igjen, klar til bruk når bokas helt(-er) trenger det. Ofte mangler teknologien som trengs for å opprettholde alle de opprinnelige funksjonene, særlig kommunikasjon, men bygningene er i hvert fall brukbare utgangspunkt for å begynne på ny. Dessuten som vonde påminnelser om det som en gang var.
Slik er det også i kanadiske Emily St. John Mandels roman «Station 11» fra 2014. Den kom i norsk oversettelse i 2016, med Star Trek-sitatet «Fordi overlevelse ikke er nok» som tittel. I Mandels roman er det en ekstremt hurtigvirkende sykdom, «Georgia-influensaen», som på svært kort tid utsletter mesteparten av jordas befolkning. Romanen viser hvordan noen få mennesker likevel overlever, og følger deres innsats for å videreføre et slags samfunn tjue år senere.
Saken fortsetter under bildet.
Sentralt i arbeidet står – kanskje noe uventet – Shakespeares skuespill, klassisk musikk, og en obskur sci-fi-tegneserie. Kultur, altså. Teknologi kan folk mindre om. Det irriterer romanens hovedperson, Kristin. Hun var bare åtte da pandemien feide over jorda og år null begynte. Men de som var eldre – hvorfor lærte ikke de seg grunnleggende ting, for eksempel hvordan elektrisitet faktisk fungerer? De hadde jo et helt internett fullstappet av informasjon til rådighet! raser hun. Au. Den traff.
Emily St. John Mandel ramser opp hva som gikk tapt i takt med milliarder av menneskeliv. Lista strekker seg fra internett og svømmebassenger, via medisiner og flytransport, til byer og søppeltømming. Alt som kan oppsummeres med ordet «sivilisasjon». Det gir grobunn for førsivilisatoriske ideer, for guruer og sjarlataner – en type ledere som dukker opp både i «Fordi overlevelse...» og i «Severance».
Dessuten i en tredje nyere post-pandemisk dystopi, «The Book of the Unnamed Midwife» (2014) av Meg Elison. Sykdommen i «Unnamed Midwife» dreper både kvinner og menn, men er farligst for kvinner, særlig gravide kvinner i fødsel. Fortelleren var jordmor i San Francisco da sykdommen rammet. Hun overlever, men oppdager raskt at med så mange menn per kvinne, er verden blitt et farlig sted. Menn vil forgripe seg på henne, det er tryggest å late som hun er mann selv. Boka er en slektning av Margaret Atwoods «The Handmaid’s Tale»/«Tjenerinnens beretning», siden den viser hvor tett forbundet vold og seksualitet kan være, og hvor lett det dyriske i mennesket overtar når samfunnsstrukturene bryter sammen.
Saken fortsetter under bildet.
Det er indirekte siktemålet med mye dystopisk litteratur, inkludert post-pandemiske historier som «Severance», «Station 11» og «The Book of the Unnamed Midwife». Ved å peke på alt som har gått tapt, viser sjangeren oss hva vi har å miste. Og hva vi kan gjøre bedre. Ikke uten grunn har dystopiske bøker med utgangspunkt pandemier, klimakriser, kjønnskamp og totalitære ledere hatt et realt oppsving de siste par åra, slik atomkatastrofebøker hadde det under den kalde krigen. Det er mørke tider. Men foreløpig er det ikke gitt at livet faktisk etteraper kunsten. Den kan like gjerne hjelpe oss å snu i tide.
